Påskehåndverk – sko, fottøy og en kassebil / Easter holiday activities, shoes, footwear and a soapbox car

•april 5, 2018 • Legg igjen en kommentar

Det er en velkjent sak at vi bruker mye av fritiden vår på å lage historiske saker og ting, og påskeferien byr jo på mye fritid, så da blir det deretter. Vi måtte selvsagt også å gjøre noen typiske påsketing, slik andre folk gjerne driver med (i alle fall har vi inntrykk av det), men det blir gjerne en hovedvekt på historiske prosjekter.

It is a well-known fact that we spend a lot of our spare time making historical stuff, and Easter holidays offer a lot of spare time. Of course, we also had to do some typical Norwegian Easter activities, like others use to do (at least we have an impression that they do), although our major emphasis was on historical projects.

English text under the pictures

Espens arbeidsplass, Hordamuseet, har skåret kraftig ned på antall arrangementer i år, som medfører at vi ikke har så mye å forberede der som vi pleier. Det er selvsagt litt leit, men da kan vi konsentrere oss om andre ting. Denne påsken har vi først og fremst laget jernaldersko, fotkluter og krøllhårsåler til Jernaldergården Ullandhaug i Stavanger. I den sammenhengen måtte vi også legge inn en påsketur til Granberg Garveri i Ølen, for å fylle på lærbeholdningen. En relativt vinterlig biltur, med kraftig, uventet snøfall og speilglatte veier, men absolutt verd det. Vi foretrekker å se og ta på læret vi kjøper, og så er det alltid kjekt å møte de dyktige og hyggelige folkene på garveriet.

Nå skal vi ikke klage så mye på påskeværet, for med unntak av denne ene uværsdagen, var det stort sett klarvær og strålende sol. Derfor var vi mye ute i hagen og arbeidet (men ikke med hagearbeid altså). I tillegg til det historiske fottøyet, har Lena og Sigvald laget en gammeldags kassebil (Olabil) til et 1960-tallsarrangement på Vestnorsk Utvandringssenter, der hun jobber. Den er sportslig i stilen med spoiler og knallrød farge, og har racingsete med korsstingsbroderier. Det ble til og med tid til en tur i skitrekk, yatzy og andre spill, familiebesøk og litt omgangssyke.

 

Espen’s workplace, Hordamuseet, has reduced the number of larger historic events at the museum this year, which also means less work preparing for those happenings. This obviously makes us a little sad, but on the other hand it also allows us to concentrate on other things. This Easter we have made a lot of Iron Age shoes, foot cloths and horse hair insoles for the Iron Age farm Ullandhaug in Stavanger. Because of this assignment, we also had to make an Easter trip to Granberg tannery in Ølen, to increase our leather stock. A relatively wintery road trip, with heavy, unexpected snowfall and slippery roads, but definitely worth it. We prefer to look at and touch the leather we buy, and it is always nice to meet the skilled and nice people at the tannery.

Except for this one day of unexpected weather, it was mostly sunny and brilliant weather. That is  why we spent a lot of time working in (but not with) the garden. In addition to all the historic footwear, Lena and Sigvald made an old-fashioned soap box car, for a 1960s event at the Western Norway Emigration Centre, where she works. The car is sporty and stylish with red colour and rear spoiler, and has a «racing seat» with cross stitch embroidery. There was even time for some skiing, yatzy and other games, family visits and a little bit of diarrhea disease.

Reklamer

Vinterviking og arkeologiformidlertreff på Tingvatn / Winter Viking and archaeology seminar at Tingvatn

•mars 1, 2018 • 1 kommentar

En liten rapport fra sist ukes formidlertreff og Vinterviking på Tingvatn – en post som i grove trekk handler om ull, hår, skinn, snø, kulde og godt innpakkede vikinger, fra topp til tå.

A little report from last weeks archeology seminar and Winter Viking at Tingvatn – roughly a tale about wool, hair, leather, snow, cold and winter dressed Vikings, from top to toe.

English text at the bottom.

Gruppebilde med deltagerne på Vinterviking 2018. Bildet er tatt av fotograf Elida Åsland / Group photo from Winter Viking 2018. Photographer: Elida Åsland.

Gjengen fra Bergen. Bildet er tatt av fotograf Elida Åsland / The participants from Bergen. Photographer: Elida Åsland.

Forrige uke deltok vi voksne i Fortidsfamilien på to påfølgende seminarer på Tingvatn fornminnepark i Vest-Agder, først Forum for arkeologiformidling 22.-23.02 og deretter Vinterviking 23.-24.02. Det er langt å reise fra Bergen til Tingvatn, ca 7 1/2 timer hver vei, så derfor var det en stor fordel at vi kunne slå to fluer i én smekk. Vi var også spent på Tingvatn fornminnepark, som vi har hørt mye positivt om.

Forum for arkeologiformidling er en årlige samling for arkeologiformidlere, først og fremst fra museer og fylkeskommuner, men også freelansere og private næringsdrivende. På seminaret deler formidlerne sine erfaringer og forteller hvilke metoder, utstyr, tema osv. de anvender i formidlingen sin. Espen var med på å stifte dette forumet for mange år siden, og har vært med på de fleste samlingene. Det er alltid kjekt og nyttig å se og høre hva kolleger driver med. Espen holdt et innlegg om historiske sko til formidlingsbruk sammen med skomakerkollega Hans Gunnar Pedersen. Foredraget vektla betydningen av å bruke rette sko til rett anledning og korrekt historisk periode, samt fremhevet skoenes betydning for helheten til drakten, og understreket formidlingspotensialet som ligger i fottøyet.

Vinterviking ble holdt for andre gang i år. Vi kjenner flere som var med i fjor, som syntes det var en lærerik og annerledes vikingtidsopplevelse. Derfor var vi ikke vanskelig å be da vi fikk tilbud om å være med, for å holde foredrag og lede workshop om sko og fottøy til vinterbruk. Vinterviking består av både foredrag, demonstrasjoner, praktiske aktiviteter, workshops mm. Flere av deltagerne overnattet også ute, men det er vi glad vi hadde bestemt oss for å stå over, ikke minst fordi vi stort sett hostet hele(!) tiden, en ettervirkning etter influensaen. Det var også rikelig med god mat og godt selskap, både på formidlingsseminaret og Vinterviking. Vi har møtt mange venner og kolleger, og blitt kjent med flere nye. Det var også flere andre deltagere fra Bjørgvin Handverkslag og vikingmiljøet i Bergen. Sørlandet har snødd nesten helt ned de siste par ukene, så det var virkelig vinterlig på Tingvatn, med metervis med snø som bakteppe.

Espen driver ofte med formidling i historisk drakt i vintervær, og klarer seg som regel fint med ett lag ullklær med kappe utenpå, men vi laget oss begge ekstra klær for seminaret for sikkerhets skyld. Espen klippet opp og sydde om en gammel, tykk, grå kappe til en enkel, lang kjortel. Avskjær fra kappen, som Espen selvsagt har tatt vare på i årevis, ble til hette og et par med votter. Den nye kjortelen viste seg å være så varm at den nesten ikke ble brukt, men hetten og vottene kom godt med. Lena laget seg en god og varm underkjole av tynn, men tett ull, og en varm hette av saueskinn. Dessuten laget vi et par forskjellige typer luer, to par votter av saueskinn og haugevis med sokker og fotkluter. Espen laget også nye sko til oss begge for anledningen, romslige, 3-4 nummer for store, med plass til mye fyll. Vi hadde dessuten hudsko med pels til å trekke utenpå, og selvsagt brodder til å feste under skoene. Her viste det seg at vi hadde tatt litt hardt i, for full pakke var i varmeste laget for beina, men så var det heller ikke så kaldt i været som vi hadde ventet. Store sko var i alle fall en fordel i dyp snø, fordi de ikke synker så dypt, og broddene gav svært godt feste på snø.

Vår oppgave var først og fremst å ta for oss fottøy som kan ha blitt brukt under vinterlige forhold i vikingtiden. Vi la bl.a. frem alternativer til nålebundne sokker, som fotkluter og stoffsokker, noe vi fikk godt gehør for, og flere av deltagerne sydde seg sokker og kluter. Kanskje skal dette i fremtiden vil vise seg å ha ha vært et vendepunkt, der vi klarte å legge litt begrensninger på den litt for omfattende nålebindingen i vikingtidsreenactment? Dessuten trakk vi frem varmt skofyll av ymse slag, med hovedvekt på krøllhårssåler. Vi vet ikke om man laget såler på dette viset i vikingtiden, men det er i alle fall funnet rester av dyrehår som fyll i sko langt tilbake i jernalderen. Vi hadde med oss en mengde ferdig behandlede krøllhår, slik at deltagerne kunne lage såler selv, uten at det ble for tidkrevende og grisete, og slik at man fikk testet ut sålene umiddelbart. Espen holdt dessuten et foredrag om vinterfottøy, assistert av Lena, som i alle fall kunne vise frem ting, selv om stemmen var nesten helt borte.

Tusen takk til Tingvatn fornminnepark og Vestagdermuseet, og ikke minst til Katja Regevik og resten av vertskapet, for noen flotte dager!

Ta gjerne en titt på bildene til Elida Åsland, som var offisiell fotograf under Vinterviking.

 

Last week, the adults in the Past Family attended two consecutive seminars at Tingvatn Visitor Center in West Agder, first the Forum for Archaeological Communication 22th-23rd of February and then Winter Viking 23rd-24th of February. It is a long way to drive from Bergen to Tingvatn, about 7 1/2 hours each way, so it was a great advantage that we could hit two bird with one stone. We were also excited to visit Tingvatn Visitor Center, which we have heard a lot about.

The Archaeological Communication Forum is an annual meeting, not only for archaeologists, but also for museum workers, freelancers and private entrepreneurs who work with communication and education. At the seminar, the participants share their experiences and explain what methods, equipment, themes, etc. they use. Espen took part in starting this forum many years ago and has participated on most of the gatherings. It is always nice and useful to see and hear what colleagues are doing. Espen talked about todays use of historical shoes, together with his shoemaker colleague Hans Gunnar Pedersen. The lecture emphasized the importance of using proper shoes for the right occasion and the correct historical period, as well as stressing the importance of the shoes for the whole of the historical outfit, and also emphasizing the communication potential in the footwear.

Winter Viking was held for the second time this year. People who participated last year, said it was a different and fun Viking experience that they had learned a lot from. Therefore, we were not hard to ask when we were offered to participate, give a lecture and lead the workshop on shoes and footwear for winter use. Winter Viking consists of lectures, demonstrations, practical activities, workshops, etc. Several of the participants also slept outside, but we luckily decided to sleep indoor, not least because we mostly coughed the whole(!) time, a post-influenza aftermath. There was also plenty of good food and good company, both at the previous seminar and at Winterviking. We have met many friends and colleagues and became familiar with several new ones. There were also a few other participants from our group Bjørgvin Handverkslag and the Viking groups in Bergen. The last few weeks Vest-Agder has had loads of snow, covering all of Tingvatn in meters of snow.

Espen often wear different historical costumes in winter weather, and is usually comfortable with one layer of woolen clothes, in addition to a cloak. However, we both made extra clothes for the seminar just for safety. Espen reused the fabric from an old, thick cloak to make a simple, long tunic. The cuttings from that same cloak, which Espen obviously has kept for years, became a hood and a pair of mittens. The new tunic turned out to be so warm that it was almost not used, but the hood and the mittens were good. Lena made a warm undercoat of thin, but tight wool and a warm hood of sheepskin. In addition, we made a few different types of hats, two pairs of sheepskin mittens and lots of socks and foot wraps. Espen also made new shoes for us both for the occasion, spacious, 3-4 sizes too big, with room for a lot of stuffing. We also had hide shoes with fur to pull on the outside, and of course crampons with steel spikes to fasten under the shoes. Here it turned out we had exaggerated a little, because all of these things together were too warm for our feet, perhaps because the weather was not as cold as we expected. Big shoes were in any case an advantage in deep snow, because they did not sink so deep and the crampons with spikes gave a very good grip on snow.

Our task was primarily to teach about footwear that could have been used during winter conditions in the Viking era. Among other things, we wanted to share good alternatives to needle-bound socks, such as foot wraps and fabric socks. Most participants agreed that this was an easy and clever way to keep warm and dry on the feet, and several made their own socks and wraps. Perhaps in the future this will prove to have been a turning point, where we were able to put some limitations on the slightly excessive needle binding (nålebinding) among Viking Age reenactors? In addition, we gave examples of shoe fill of different sorts, with main emphasis on traditional horsehair insoles. We do not know if soles were made in exact the same way in the Viking age, but in any case there have been found remains of animal hair as shoe fill way back to the early Iron Age. We had a lot of finished treated horse hair so that the participants could make soles themselves without too much work, and being able to test them immediately. Espen also held a lecture on winter footwear, assisted by Lena, who at least could show things, even though her voice was almost gone from all the coughing.

Thank you very much to Tingvatn Visitor Center, and not least Katja Regevik and the rest of the hosts, for a great experience!

For more pictures from Winter Viking, visit the page of photographer Elida Åsland.

Middelalderdrakt-workshop / Medieval costume workshop

•februar 4, 2018 • Legg igjen en kommentar

Sist helg hadde vi nok en middelalderdrakt-workshop i regi av Bymuseet, denne gangen på Hordamuseet (de foregående har vært på Bryggens Museum). Det var som vanlig veldig kjekt å tilbringe en hel helg sammen med andre entusiaster med felles interesser. Ikke bare er det en hyggelig gjeng å være i lag med, men tilsammen har deltagerne også bred kompetanse på tekstilt håndarbeid og historiske drakter. Folk samarbeider bra, og det er lett å be om både råd og hjelp fra andre. Det ble som vanlig laget både småplagg og større draktdeler. Noen sydde på egne prosjekter, mens andre laget klær for Bymuseet. Denne gangen ble det bl.a. påbegynt tre renessansedrakter til bruk i formidlingen i Rosenkrantztårnet.

Espen er med på å organisere disse samlingene, og får sjelden sydd så mye selv, men innimellom fikk han laget to par middelalderske skinnvotter. Lena fikk sydd seg en god og varm hette av saueskinn, etter mønster fra Skjoldeham-hetten fra tidlig middelalder, og tovet seg dessuten et par med filtsokker til å ha oppi skoene når det er ekstra kaldt. I år har vi i Fortidsfamilien tenkt å satse litt mer på vinteraktiviteter, bl.a. skal vi delta på Vinterviking i Vest-Agder, og da kommer det godt med å ha litt større utvalg av varme hode-, hånd- og fotplagg.

 

Last weekend we had another medieval costume workshop under the direction of the Bergen City Museum, this time at Hordamuseet (the previous ones has been at Bryggens Museum). As usual, it was very nice to spend a whole weekend with other enthusiasts with common interests. Together, the participants have broad competence regarding textile handicraft and historical costumes. People cooperated well and it was easy to ask for advice and help from others. As usual, both small garments and larger costumes were made. Some sew on their own projects, while others made clothes for the City Museum. Some of the participans started to work on three Renaissance costumes for the Rosenkrantz Tower.

Espen participates in organizing these gatherings, as a meber of the museum staff, and rarely sews so much himself, but in between other tasks, he made two pairs of medieval leather mittens. Lena stitched a nice, warm hood of sheepskins, following the pattern from the 12th century Skjoldeham hood, and furthermore made a pair of felt socks to wear inside the shoes in extra cold weather. This year, we in the Past Time Family have planned to spend more time on winter activities, including attending the «Winter Viking» gathering in Vest-Agder in february. Then it is a good idea to have a slightly larger range of warm head-, hand- and footwear.

Julesokker del 2 / Christmas stockings part 2

•januar 8, 2018 • Legg igjen en kommentar

Nålebundne ullsokker er nok det vanligste å benytte i skoene innen vikingtids- og middelalderreenactment, men det fins flere alternative måter å beskytte føttene mot fukt og kulde, som er minst like gode og autentiske. Vi skal etter hvert ta for oss og prøve ut flere av disse. Først ut er sydde ullsokker

English text under the pictures

Sydde sokker har garantert vært langt vanligere enn nålebundne sokker både i vikingtiden og i middelalderen. Ikke bare taler de arkeologiske funnene for dette, men også sunn fornuft, ikke minst med tanke på økonomi og ressursbruk. Sydde sokker er enklere å lage, og mindre materialkrevende. Det går i utgangspunktet med langt mindre garn til veving enn til nålebinding, og besparelsen blir enda større ved å bruke rester eller stykker av gamle, kasserte tekstiler.

De eldste kjente sydde sokkene i Norge stammer fra et gravfunn i en myr fra Skjoldeham på Andøya i Nordland, med en nesten fullstendig drakt fra like etter overgangen mellom vikingtiden og middelalderen (mest sannsynlig slutten av 1000-tallet eller 1100-tallet). Her er det bevart et par sokker, bestående av to deler: et tåstykke og et kombinert hæl- og skaftstykke. Dette funnet burde være et greit utgangspunkt for å lage sokker som ligner dem som kan ha vært brukt i vikingtidens sko og støvler, selv om skoene i denne begravelsen later til å ha vært av samisk type (Det er en stadig tilbakevendende diskusjon om den døde var av samisk eller norrøn herkomst, og for den slags skyld mann eller kvinne, men det skal ikke vi ta stilling til her).

Dan Halvard Løvlid, som har skrevet masteroppgave om Skjoldehamnfunnet, har foreslått en rekonstruksjon av sokkene. Den er ikke helt sikker, ettersom sokkene er i løse deler, og den innbyrdes plasseringen til de ulike tekstildelene ikke ble dokumentert tilstrekkelig. Hilde Thunem argumenterer for en annen løsning i en nettartikkel om benklær fra vikingtiden. Mens Løvlid argumenterer for at sømmen som lukker tåstykket har lagt på oversiden, mener Thunem at denne kan ha vært under fotsålen, i fortsettelse av hælsømmen. Det kan også hende at sokkene har hatt flere deler som ikke er bevart eller identifisert.

Når man skal eksperimentere er det ikke lurt å bruke sine fineste ulltekstiler, så så vi fant like godt frem et gammelt, velbrukt ullteppe. Gjenbruk som dette var nok også et valg man kunne stått inne for i eldre tid. Vi har testet flere tilnærminger, både med originale dimensjoner og etter mål, i tillegg til at vi har prøvd ut andre grep som kan gi bedre passform og funksjonalitet, uten å gå for langt bort fra opphavet. Det er viktig å huske at Skjoldehamn-sokkene bare var ett av talløse sokkepar fra sin tid, muligens tilpasset en bestemt type sko, og at det åpenbart må ha fantes en del variasjon over temaet, sikkert også fullstendig andre mønstre. Det må derfor være lov til å variere litt.

Om man dimensjonerer sokkene etter de originale, som ser ut til å ha vært omtrent størrelse 38, passer de til Lena, i alle fall i lengden. Imidlertid blir de ganske vide og romslige, noe som taler for at det kan være best å lage dem smalere, om man ønsker å unngå å trampe på folder og rynker. Skjoldehamn-sokkene er åpne foran i skaftet, og er avhengige av surringer (som også foreligger i funnet) for å være tette og sitte godt. Om man lager skaftet litt høyere, kan de brukes i korte støvler, og de overlapper bedre foran. Vi har ellers prøvd både Løvlids og Thunems løsning for tådelen, og vi syns at sistnevnte, med sømmen under foten, gir bedre fasong og passform, men det blir altså blir litt mer søm å trakke på.

Det gjenstår å teste og vurdere dem opp mot nålebundne sokker i forskjellige sammenhenger. Vi har selvsagt brukt sydde hoser med fot og lange strømper i middelaldersammenheng, men mest til sommerbruk, så helt fremmed er det jo ikke med sydde sokker. Nålebundne sokker har jo åpenbart litt bedre passform og mer elastisitet, og man slipper sjenerende sømmer under fotsålen, men forskjellen er nok ikke så stor som man skulle tro. At sydde sokker er tynnere enn nålebundne kan selvsagt ses som en ulempe, men det gjør dem helt sikkert enklere og raskere å tørke når de blir våte. Både når det gjelder komfort, varme og fuktighet bør en ha i mente at sokkene nok sjelden var det eneste man fylte skoene med, men mer om det i senere poster.

Needle-bound wool socks are probably the most common for Viking and Medieval reenactors to wear inside their historical shoes. There are however several alternative ways to protect your feet from moisture and cold, which are at least as good and authentic. In some of the upcoming post we will discuss and try out some of these solutions. First out are woven and stitched wool socks.

Stitched socks have certainly been far more common than needle-bound socks in the Viking Age and the Middle Ages. Not only do the archaeological finds confirm this, but also common sense, not least in terms of economy and use of resources. Stitched socks are easier to make, and less material demanding. Basically, one uses much less yarn for weaving than needle-binding, and the savings are even greater by using residues or pieces of old discarded textiles.

The oldest known stitched socks in Norway originate from a burial find in a bog at Skjoldeham on Andøya in Nordland, with an almost complete costume, dated just after the transition between the Viking and Middle Ages (most likely in the late 1000s or 1100s). Here is a pair of socks, consisting of two parts: a toe piece and a combined heel and shaft piece. This finding should be a good starting point for making socks that would have come close to those that may have been worn in the Viking age shoes and boots, although the shoes in this funeral appear to have been of Sami type (There is a continuing recurring discussion about the dead being of Sami or Norse origin, and for that kind of guilty husband or woman, but we shall not consider this).

Dan Halvard Løvlid, who has written his master thesis about the Skjoldehamn find, has proposed a reconstruction of the socks. The reconstruction is not entirely certain, as the socks are in loose parts, and the relative position of the different fabric parts was not adequately documented. Hilde Thunem argues for another solution in an online article about Viking era trousers and footwear. While Løvlid argues that the seam that closes the toe was put on the upper side, Thunem thinks that it may have been under the soles of the foot, in the continuation of the heel seam. It may also be that the socks have had other parts that are not preserved or identified.

When experimenting, it’s not advisable to use one’s finest woolen fabrics, so we found an old, well-used wool blanket in stead. Re-use like this was probably a choice they could have done back in the days as well. We have tested several approaches, both with original dimensions, as well as from measurements of our feet. We have also tried other small alterations that can provide better fit and functionality without going too far away from the originals. It is important to remember that Skjoldehamn socks were just one of countless socks from their time, possibly adapted to a particular type of shoes. Obviously there must have been a great deal of variation on the theme, certainly also completely different patterns. It must therefore be allowed to vary slightly.

If one design the socks according to the original ones, which seem to have been about size 38, they fit Lena, at least lengthwise. However, they became quite wide and spacious. We suggests that it may be best to make them narrower, if one want to avoid folds and wrinkles. The Skjoldehamn socks are open at the front of the shaft, and depend on windings (which are also discovered in the find) to be closed and sit well. If one make the shaft slightly higher, they can be used in short boots and they will overlap better in front. We have tried both Løvlid’s and Thunem’s solution for the toe part, and we find that the latter, with the seam underneath the foot, gives better shape and fit, but there is also more seam to step on.

It also remains to test and evaluate them against needle-bound socks in different contexts. We have obviously used stitched hoses with foot and long stockings in medieval context, but mostly for summer use, so in that sence stitched socks are not unfamiliar to us. Needle-bound socks obviously have a slightly better fit and more elasticity, and one does not have any annoying seams under the soles of the foot, but the difference is probably not as great as one would think. That stitched socks are thinner than needle-bound can of course be seen as a disadvantage, but it certainly makes them easier and faster to dry when they get wet. That could prove crucial for winter use. It is however important to keep in mind that both in terms of comfort, warmth and humidity, the shoes were probably also stuffet with with other fill in addition to the socks, especially in winter, but more on this later.

Julestrømper del 1/ Christmas stockings part 1

•desember 29, 2017 • Legg igjen en kommentar

English text below the pictures

Neida, vi tenker ikke på slike man henger på peishyllen og fyller med gaver og godterier. Juleferien er en tid for å lage saker og ting, og i år har det altså blant annet gått en del i sokker. I julen har vi god tid, og kan gå i gang med prosjekter som vi har satt på vent og gledet oss til.

I høst kjøpte vi en liten mengde «villsaugarn», som vi har spart for å lage nålebundne sokker og votter både til egen historisk bruk og salg på middelaldermarkeder. «Villsauen» – eller mer korrekt gammelnorsk sau – er den eldste sauerasen i Norge, som stammer fra sauene man holdt i forhistorisk tid. Ullen fra villsauen passer derfor godt når man vil lage produkter som er mer historisk korrekte. I tillegg blir plaggene varmere, mer vannavvisende og ikke minst mer solide enn plagg som er laget med ull fra moderne sauer. Alt blir som vanlig tovet, men ull fra gammelnorsk sau må toves på minst 60 grader for at det skal ha noen effekt.

Espen har denne gangen utelukkende valgt å lage sokkene lave, siden de allikevel gjerne kombineres med hoser, bukser eller surringer. Det viktigste er at føttene holder seg varme inne i middelalderskoene. Dessuten får man flere par ut av det eksklusive garnet. Han har også noen par med votter på gang. I vinter har vi tenkt å leke oss litt med historiske aktiviteter, og da må vi også ha mer utstyr som passer til is, snø og kulde.

No, we do not think of such stockings hanging from the fireplace filled with gifts and sweets. Christmas holiday is a time for crafting and this year, among other things, there has been made a lot of socks. During Christmas we have plenty of time and can start projects we have been looking forward to.

In the autumn we bought a little heap of yarn from old norse sheep, which we have saved to make needle-bound socks and mittens for both our own historical use and sales at medieval markets. The old norse sheep is the oldest sheep breed in Norway, derived from the sheep held in prehistoric times. The wool from these sheep fits well when one want to make products that are more historically correct. In addition, the garments are warmer, more water repellent and, not least, more solid than garments made with wool from modern sheep. Everything is felted as usual, but wool from old norse sheep must be felted on at least 60 degrees Celcius for it to have any effect.

Espen has chosen to make only low socks, since they are always combined with hoses, pants or wrappings. The most important thing is that one’s feet stay warm inside the medieval shoes. In addition, he gets more pairs out of the exclusive yarn. He also have some pairs of mittens in the making. This winter we plan to do some historical outdoor activities, and then we also need more equipment for ice, snow and cold weather.

 

Sideprosjekter i Lethra / Side projects in Lethra

•november 15, 2017 • Legg igjen en kommentar

English text under the pictures

Det er alltid lurt å ha med seg et par sideprosjekt når man skal leve i jernalderen en uke (eller uansett når man skal på ferie). Espen hadde med seg materiale til en jernalderkjortel, som var del av en større bestilling på to jernalderdrakter til en leirskole. Kjortelen ble klippet til før vi dro, slik at vi slapp å drasse på for mye stoff. I løpet av båtturen fra Kristiansand til Hirtshals rakk han å kante alle delene med tungesting (teppesting), slik man gjerne ser på bevarte jernalderplagg. Resten av kjortelen ble ferdigstilt ved leirbålet i jernalderlandsbyen etter stengetid. Det ville selvsagt vært helt innenfor å sy en jernalderkjortel i åpningstiden, men det var ganske enkelt mer enn nok å gjøre på dagtid.

Det var forventet at all ild skulle tennes med knusk og fyrstål, som var tilgjengelig i husene. Imidlertid var knusken av dårlig kvalitet, skåret i tykke terninger, og vanskelig å få til å brenne. Espen, som er vant til å bruke jernalderfyrtøy med største selvfølgelighet, lider selvsagt litt under slike forhold. Men det fantes et tindrende håp. Stein fra Handverkslaget ankom et par dager etter oss, for å være med på Athra Gathering, den årlige steinalderfestivalen i Sagnlandet Lejre. Han hadde, som ventet, med seg gode kjuker, og han delte gladelig. Espen skar kjuken i tynne skiver, og la disse i lut laget med aske fra leirbålet. Med litt banking og tøying, ble knusken akkurat som den skulle være. Etter dette var det kontinuerlig knusk under produksjon, og det ble banket og tøyet i ledige stunder. Espen fikk mye assistanse fra Mikael, men flere andre var også med på å lage knusk. Vi laget selvsagt langt mer enn vi hadde bruk for til ukens opphold, og leverte fra oss en ganske stor haug med knusk, slik at de som kom etter oss skulle få det litt lettere når de skulle tenne ildsteder og ovner.

It is always advisable to bring along a few side projects when you are planning a stay for a week in the Iron Age (or wherever you go on vacation). Espen brought material for an Iron Age tunic, which was part of a larger order of two Iron Age costumes for a camp school. The pieces were cut before we left home, to prevent taking too much fabric with us. During the boat trip from Kristiansand to Hirtshals Espen managed to secure all edges with carpet stitches, often found on preserved Iron Age garments. The rest of the tunic was finished by the campfire in the Iron Age village after closing time. It would of course be quite okay to sew an Iron Age tunic during opening hours, but it was simply more than enough to be done during the daytime.

It was expected that all fire would be ignited with tinder and strike-a-lights, which were available in the houses. However, the tinder was of low quality. Espen, who is used to making fire this way, obviously suffered a bit under such conditions. But there was light in the end of the tunnel. Stein Dale from Bjørgvin Handverkslag (one of our crafting buddies from back home) arrived a couple of days after us, to attend the Athra Gathering – the annual Stone Age festival – at Sagnlandet Lejre. He had, as expected, good quality tinder fungus, and he shared happily. Espen cut the fungus in thin slices, and put them in lye made with ash from the campfire. With a bit of beating and stretching, the tinder was just the way it should be, and catched fire right away.

After that, there was continuous tinder production, and it was beaten, stretched and softened in idle times. Espen received a lot of assistance from Mikael, but several others were also taking part. Of course, we made far more tinder than we needed for the week’s stay. Hence we left a rather big pile of tinder to the staff, so that those who came after us could light their fires a little easier.

Matlaging på jernaldervis: smaksprøver / Cooking the ironage way: tastings samples

•oktober 22, 2017 • Legg igjen en kommentar

Det begynner å bli en god stund siden vårt fortidsopphold i sommer, men i tiden fremover vi vil likevel dele litt flere av våre minner og opplevelser i Sagnlandet Lejre. Denne gangen skal det handle om matlaging, nærmere bestemt smaksprøver til publikum. 

English text under the photos.

Fortidsfamiliene har som oppgave å gi smaksprøver til gjester som kommer innom. Hver dag mellom kl. 13 og 14 skulle vi ha parat noe spiselig som vi kunne servere smaksprøver av. Det letteste var å lage grøt, men også stuing var relativt enkelt å lage til, om enn tidkrevende, som det meste av maten i jernalderen.

En annen og enda mer grunnleggende oppgave er å snakke, fortelle og formidle om jernalderlivet, og matlaging med smaksprøver er et godt utgangspunkt for å komme i kontakt og prat med gjester. Lena liker godt å styre med bål, krukker og mat, og dette var en av de tingene hun virkelig så frem til. I løpet av uken var det mange hyggelige samtaler med interesserte besøkende i jernalderlandsbyen.

Vi ankom Lejre og Lethra lørdagen, og brukte hoveddelen av dagen til å velge ut drakter, finne frem utstyr og komme oss i orden i våre respektive hus. Det var derfor ikke lagt opp til arbeidsoppgaver med smaksprøver til gjestene denne første dagen, og en av de ansatte tok seg derfor av dette. Søndagen var det litt dårlig vær, og det ble bestemt at smaksprøver ble både laget og servert inne i Langhuset, som hadde best trekk og god plass til både beboere og besøkende. Lena var ikke med denne dagen, siden hun og Anette hadde et annet matprosjekt på gang (mer om dette i en seinere post).

Det var viktig å ha en god arbeidsfordeling på smaksprøvene: Lise, som er dansk, snakket, delte ut og formidlet til alle som ville smake, mens Lena styrte med bålet, grytene og serverte i fat og kopper. Selv om ingen i familien vår har problemer med å forstå dansk, er det dessverre ikke slik at alle dansker forstår vår norsk, og ikke minst vår bergenske dialekt, selv om vi forsøkte å legge oss mest mulig opp mot bokmål. Derfor var det lettest at Lise tok seg av praten med gjestene, slik at det ikke skulle oppstå så mange misforståelser eller bli unødig vanskelig for både store og små dansker som var i Landsbyen på dagtid. Spesielt var dette viktig når det var stort press og pågang på smaksprøvene.

Smaksprøvene ble servert i trefat, eventuelt i keramikkopper, med treskeier, noe som genererte store mengder oppvask, og Anette sto ved vognen og vasket opp for harde livet. Å få vann på kok i leirkrukker krever mye ved og mye tid, minst opp mot en halvtime til tre kvarter for å få vannet nær opp til kokepunktet i en mellomstor krukke. Det sier seg selv at det er mye jobb, mye å passe på, og mye ved som skal hugges og bæres frem.

Heldigvis lærte vi av erfaringene våre, og forenklet etter hvert opplegget litt, slik at det ble mindre oppvask. Etterhvert ble det slik at gjestene fikk ett fat per familie, og de siste dagene tok vi i bruk engansskjeier av bambus, i stedet for de som var del av landsbyboernes bestikk. Vi satte også flere til å hjelpe med  oppvasken, og dessuten flere til å prate med gjestene, slik at det ikke ble så stort press akkurat ved utdeling, og slik at det ikke stoppet opp på grunn av at vi manglet kjørler til å servere smaksprøvene i.

It’s been a while since our prehistoric summer vacation, but we will continue to share a little more of our memories and experiences from Sagnlandet Lejre. This time a chapter about cooking, more specifically tasting samples for the visitors.

The past times families have the task of giving tasting samples to guests arriving at the Iron Age village of Lethra. Every day between 1 and 2 pm we should have prepared something edible we could serve as tasting samples. Porridge was the easiest, but stew was also relatively easy to make, though time consuming, like most of the food in the Iron Age.

Another and even more basic task is to talk, tell and convey about Iron Age life. Cooking with tastings is a good starting point for getting in touch and chatting with guests. Lena likes to manage fireplaces, jars and food, and this was one of the things she really looked forward to. During the week there were many nice conversations with interested visitors in the Iron Age Village.

We arrived at Lejre and Lethra on Saturday and spent most of the day choosing outfits, finding equipment and getting organized in our respective houses. Therefore, it was no time for samples for the guests this first day, and one of the staff took care of this instead. On Sunday it was a bit rainy, so it was decided that cooking and tastings should take place indoor. Lena was not on tasting duty this day, since she and Anette had another food project in progress (more about this in a later post).

It was important to have a division of labour on the samples: Lise, who is Danish, spoke, shared and conveyed to anyone who wanted to taste, while Lena worked by the fire, cooking the stews and serving in plates and cups. Although no one in our family has trouble understanding Danish, it does not work as well the other way around. Therefore, it was easiest that Lise took care of the conversation with the visitors, to limit misunderstandings. In particular, this was important when there was a lot of pressure on the tastings.

The tastings were served on wooden plates or in ceramic cups, with wooden spoons, which generated large amounts of dishes. Anette stood by the carriage and washed dishes like a hero. Boiling water in a ceramic pot requires a lot of wood and a lot of time, at least half an hour to three quaters to get the water close to the boiling point of a medium sized jar. It goes without saying this type of cooking is a lot of work, a also calls for a lot firewood to be chopped and carried.

Fortunately, we learned from our experiences, and gradually simplified the scheme, so that there was less dishwashing. Eventually, the guests got one plate or bowl per family. The last few days we used disposable bamboo spoons instead of the villager’s own. We also got more people to help with the dishes, and also more to chat with the guests. This redused the queue by the distribution.