Julesokker del 2 / Christmas stockings part 2

•januar 8, 2018 • Legg igjen en kommentar

Nålebundne ullsokker er nok det vanligste å benytte i skoene innen vikingtids- og middelalderreenactment, men det fins flere alternative måter å beskytte føttene mot fukt og kulde, som er minst like gode og autentiske. Vi skal etter hvert ta for oss og prøve ut flere av disse. Først ut er sydde ullsokker

English text under the pictures

Sydde sokker har garantert vært langt vanligere enn nålebundne sokker både i vikingtiden og i middelalderen. Ikke bare taler de arkeologiske funnene for dette, men også sunn fornuft, ikke minst med tanke på økonomi og ressursbruk. Sydde sokker er enklere å lage, og mindre materialkrevende. Det går i utgangspunktet med langt mindre garn til veving enn til nålebinding, og besparelsen blir enda større ved å bruke rester eller stykker av gamle, kasserte tekstiler.

De eldste kjente sydde sokkene i Norge stammer fra et gravfunn i en myr fra Skjoldeham på Andøya i Nordland, med en nesten fullstendig drakt fra like etter overgangen mellom vikingtiden og middelalderen (mest sannsynlig slutten av 1000-tallet eller 1100-tallet). Her er det bevart et par sokker, bestående av to deler: et tåstykke og et kombinert hæl- og skaftstykke. Dette funnet burde være et greit utgangspunkt for å lage sokker som ligner dem som kan ha vært brukt i vikingtidens sko og støvler, selv om skoene i denne begravelsen later til å ha vært av samisk type (Det er en stadig tilbakevendende diskusjon om den døde var av samisk eller norrøn herkomst, og for den slags skyld mann eller kvinne, men det skal ikke vi ta stilling til her).

Dan Halvard Løvlid, som har skrevet masteroppgave om Skjoldehamnfunnet, har foreslått en rekonstruksjon av sokkene. Den er ikke helt sikker, ettersom sokkene er i løse deler, og den innbyrdes plasseringen til de ulike tekstildelene ikke ble dokumentert tilstrekkelig. Hilde Thunem argumenterer for en annen løsning i en nettartikkel om benklær fra vikingtiden. Mens Løvlid argumenterer for at sømmen som lukker tåstykket har lagt på oversiden, mener Thunem at denne kan ha vært under fotsålen, i fortsettelse av hælsømmen. Det kan også hende at sokkene har hatt flere deler som ikke er bevart eller identifisert.

Når man skal eksperimentere er det ikke lurt å bruke sine fineste ulltekstiler, så så vi fant like godt frem et gammelt, velbrukt ullteppe. Gjenbruk som dette var nok også et valg man kunne stått inne for i eldre tid. Vi har testet flere tilnærminger, både med originale dimensjoner og etter mål, i tillegg til at vi har prøvd ut andre grep som kan gi bedre passform og funksjonalitet, uten å gå for langt bort fra opphavet. Det er viktig å huske at Skjoldehamn-sokkene bare var ett av talløse sokkepar fra sin tid, muligens tilpasset en bestemt type sko, og at det åpenbart må ha fantes en del variasjon over temaet, sikkert også fullstendig andre mønstre. Det må derfor være lov til å variere litt.

Om man dimensjonerer sokkene etter de originale, som ser ut til å ha vært omtrent størrelse 38, passer de til Lena, i alle fall i lengden. Imidlertid blir de ganske vide og romslige, noe som taler for at det kan være best å lage dem smalere, om man ønsker å unngå å trampe på folder og rynker. Skjoldehamn-sokkene er åpne foran i skaftet, og er avhengige av surringer (som også foreligger i funnet) for å være tette og sitte godt. Om man lager skaftet litt høyere, kan de brukes i korte støvler, og de overlapper bedre foran. Vi har ellers prøvd både Løvlids og Thunems løsning for tådelen, og vi syns at sistnevnte, med sømmen under foten, gir bedre fasong og passform, men det blir altså blir litt mer søm å trakke på.

Det gjenstår å teste og vurdere dem opp mot nålebundne sokker i forskjellige sammenhenger. Vi har selvsagt brukt sydde hoser med fot og lange strømper i middelaldersammenheng, men mest til sommerbruk, så helt fremmed er det jo ikke med sydde sokker. Nålebundne sokker har jo åpenbart litt bedre passform og mer elastisitet, og man slipper sjenerende sømmer under fotsålen, men forskjellen er nok ikke så stor som man skulle tro. At sydde sokker er tynnere enn nålebundne kan selvsagt ses som en ulempe, men det gjør dem helt sikkert enklere og raskere å tørke når de blir våte. Både når det gjelder komfort, varme og fuktighet bør en ha i mente at sokkene nok sjelden var det eneste man fylte skoene med, men mer om det i senere poster.

Needle-bound wool socks are probably the most common for Viking and Medieval reenactors to wear inside their historical shoes. There are however several alternative ways to protect your feet from moisture and cold, which are at least as good and authentic. In some of the upcoming post we will discuss and try out some of these solutions. First out are woven and stitched wool socks.

Stitched socks have certainly been far more common than needle-bound socks in the Viking Age and the Middle Ages. Not only do the archaeological finds confirm this, but also common sense, not least in terms of economy and use of resources. Stitched socks are easier to make, and less material demanding. Basically, one uses much less yarn for weaving than needle-binding, and the savings are even greater by using residues or pieces of old discarded textiles.

The oldest known stitched socks in Norway originate from a burial find in a bog at Skjoldeham on Andøya in Nordland, with an almost complete costume, dated just after the transition between the Viking and Middle Ages (most likely in the late 1000s or 1100s). Here is a pair of socks, consisting of two parts: a toe piece and a combined heel and shaft piece. This finding should be a good starting point for making socks that would have come close to those that may have been worn in the Viking age shoes and boots, although the shoes in this funeral appear to have been of Sami type (There is a continuing recurring discussion about the dead being of Sami or Norse origin, and for that kind of guilty husband or woman, but we shall not consider this).

Dan Halvard Løvlid, who has written his master thesis about the Skjoldehamn find, has proposed a reconstruction of the socks. The reconstruction is not entirely certain, as the socks are in loose parts, and the relative position of the different fabric parts was not adequately documented. Hilde Thunem argues for another solution in an online article about Viking era trousers and footwear. While Løvlid argues that the seam that closes the toe was put on the upper side, Thunem thinks that it may have been under the soles of the foot, in the continuation of the heel seam. It may also be that the socks have had other parts that are not preserved or identified.

When experimenting, it’s not advisable to use one’s finest woolen fabrics, so we found an old, well-used wool blanket in stead. Re-use like this was probably a choice they could have done back in the days as well. We have tested several approaches, both with original dimensions, as well as from measurements of our feet. We have also tried other small alterations that can provide better fit and functionality without going too far away from the originals. It is important to remember that Skjoldehamn socks were just one of countless socks from their time, possibly adapted to a particular type of shoes. Obviously there must have been a great deal of variation on the theme, certainly also completely different patterns. It must therefore be allowed to vary slightly.

If one design the socks according to the original ones, which seem to have been about size 38, they fit Lena, at least lengthwise. However, they became quite wide and spacious. We suggests that it may be best to make them narrower, if one want to avoid folds and wrinkles. The Skjoldehamn socks are open at the front of the shaft, and depend on windings (which are also discovered in the find) to be closed and sit well. If one make the shaft slightly higher, they can be used in short boots and they will overlap better in front. We have tried both Løvlid’s and Thunem’s solution for the toe part, and we find that the latter, with the seam underneath the foot, gives better shape and fit, but there is also more seam to step on.

It also remains to test and evaluate them against needle-bound socks in different contexts. We have obviously used stitched hoses with foot and long stockings in medieval context, but mostly for summer use, so in that sence stitched socks are not unfamiliar to us. Needle-bound socks obviously have a slightly better fit and more elasticity, and one does not have any annoying seams under the soles of the foot, but the difference is probably not as great as one would think. That stitched socks are thinner than needle-bound can of course be seen as a disadvantage, but it certainly makes them easier and faster to dry when they get wet. That could prove crucial for winter use. It is however important to keep in mind that both in terms of comfort, warmth and humidity, the shoes were probably also stuffet with with other fill in addition to the socks, especially in winter, but more on this later.

Reklamer

Julestrømper del 1/ Christmas stockings part 1

•desember 29, 2017 • Legg igjen en kommentar

English text below the pictures

Neida, vi tenker ikke på slike man henger på peishyllen og fyller med gaver og godterier. Juleferien er en tid for å lage saker og ting, og i år har det altså blant annet gått en del i sokker. I julen har vi god tid, og kan gå i gang med prosjekter som vi har satt på vent og gledet oss til.

I høst kjøpte vi en liten mengde «villsaugarn», som vi har spart for å lage nålebundne sokker og votter både til egen historisk bruk og salg på middelaldermarkeder. «Villsauen» – eller mer korrekt gammelnorsk sau – er den eldste sauerasen i Norge, som stammer fra sauene man holdt i forhistorisk tid. Ullen fra villsauen passer derfor godt når man vil lage produkter som er mer historisk korrekte. I tillegg blir plaggene varmere, mer vannavvisende og ikke minst mer solide enn plagg som er laget med ull fra moderne sauer. Alt blir som vanlig tovet, men ull fra gammelnorsk sau må toves på minst 60 grader for at det skal ha noen effekt.

Espen har denne gangen utelukkende valgt å lage sokkene lave, siden de allikevel gjerne kombineres med hoser, bukser eller surringer. Det viktigste er at føttene holder seg varme inne i middelalderskoene. Dessuten får man flere par ut av det eksklusive garnet. Han har også noen par med votter på gang. I vinter har vi tenkt å leke oss litt med historiske aktiviteter, og da må vi også ha mer utstyr som passer til is, snø og kulde.

No, we do not think of such stockings hanging from the fireplace filled with gifts and sweets. Christmas holiday is a time for crafting and this year, among other things, there has been made a lot of socks. During Christmas we have plenty of time and can start projects we have been looking forward to.

In the autumn we bought a little heap of yarn from old norse sheep, which we have saved to make needle-bound socks and mittens for both our own historical use and sales at medieval markets. The old norse sheep is the oldest sheep breed in Norway, derived from the sheep held in prehistoric times. The wool from these sheep fits well when one want to make products that are more historically correct. In addition, the garments are warmer, more water repellent and, not least, more solid than garments made with wool from modern sheep. Everything is felted as usual, but wool from old norse sheep must be felted on at least 60 degrees Celcius for it to have any effect.

Espen has chosen to make only low socks, since they are always combined with hoses, pants or wrappings. The most important thing is that one’s feet stay warm inside the medieval shoes. In addition, he gets more pairs out of the exclusive yarn. He also have some pairs of mittens in the making. This winter we plan to do some historical outdoor activities, and then we also need more equipment for ice, snow and cold weather.

 

Sideprosjekter i Lethra / Side projects in Lethra

•november 15, 2017 • Legg igjen en kommentar

English text under the pictures

Det er alltid lurt å ha med seg et par sideprosjekt når man skal leve i jernalderen en uke (eller uansett når man skal på ferie). Espen hadde med seg materiale til en jernalderkjortel, som var del av en større bestilling på to jernalderdrakter til en leirskole. Kjortelen ble klippet til før vi dro, slik at vi slapp å drasse på for mye stoff. I løpet av båtturen fra Kristiansand til Hirtshals rakk han å kante alle delene med tungesting (teppesting), slik man gjerne ser på bevarte jernalderplagg. Resten av kjortelen ble ferdigstilt ved leirbålet i jernalderlandsbyen etter stengetid. Det ville selvsagt vært helt innenfor å sy en jernalderkjortel i åpningstiden, men det var ganske enkelt mer enn nok å gjøre på dagtid.

Det var forventet at all ild skulle tennes med knusk og fyrstål, som var tilgjengelig i husene. Imidlertid var knusken av dårlig kvalitet, skåret i tykke terninger, og vanskelig å få til å brenne. Espen, som er vant til å bruke jernalderfyrtøy med største selvfølgelighet, lider selvsagt litt under slike forhold. Men det fantes et tindrende håp. Stein fra Handverkslaget ankom et par dager etter oss, for å være med på Athra Gathering, den årlige steinalderfestivalen i Sagnlandet Lejre. Han hadde, som ventet, med seg gode kjuker, og han delte gladelig. Espen skar kjuken i tynne skiver, og la disse i lut laget med aske fra leirbålet. Med litt banking og tøying, ble knusken akkurat som den skulle være. Etter dette var det kontinuerlig knusk under produksjon, og det ble banket og tøyet i ledige stunder. Espen fikk mye assistanse fra Mikael, men flere andre var også med på å lage knusk. Vi laget selvsagt langt mer enn vi hadde bruk for til ukens opphold, og leverte fra oss en ganske stor haug med knusk, slik at de som kom etter oss skulle få det litt lettere når de skulle tenne ildsteder og ovner.

It is always advisable to bring along a few side projects when you are planning a stay for a week in the Iron Age (or wherever you go on vacation). Espen brought material for an Iron Age tunic, which was part of a larger order of two Iron Age costumes for a camp school. The pieces were cut before we left home, to prevent taking too much fabric with us. During the boat trip from Kristiansand to Hirtshals Espen managed to secure all edges with carpet stitches, often found on preserved Iron Age garments. The rest of the tunic was finished by the campfire in the Iron Age village after closing time. It would of course be quite okay to sew an Iron Age tunic during opening hours, but it was simply more than enough to be done during the daytime.

It was expected that all fire would be ignited with tinder and strike-a-lights, which were available in the houses. However, the tinder was of low quality. Espen, who is used to making fire this way, obviously suffered a bit under such conditions. But there was light in the end of the tunnel. Stein Dale from Bjørgvin Handverkslag (one of our crafting buddies from back home) arrived a couple of days after us, to attend the Athra Gathering – the annual Stone Age festival – at Sagnlandet Lejre. He had, as expected, good quality tinder fungus, and he shared happily. Espen cut the fungus in thin slices, and put them in lye made with ash from the campfire. With a bit of beating and stretching, the tinder was just the way it should be, and catched fire right away.

After that, there was continuous tinder production, and it was beaten, stretched and softened in idle times. Espen received a lot of assistance from Mikael, but several others were also taking part. Of course, we made far more tinder than we needed for the week’s stay. Hence we left a rather big pile of tinder to the staff, so that those who came after us could light their fires a little easier.

Matlaging på jernaldervis: smaksprøver / Cooking the ironage way: tastings samples

•oktober 22, 2017 • Legg igjen en kommentar

Det begynner å bli en god stund siden vårt fortidsopphold i sommer, men i tiden fremover vi vil likevel dele litt flere av våre minner og opplevelser i Sagnlandet Lejre. Denne gangen skal det handle om matlaging, nærmere bestemt smaksprøver til publikum. 

English text under the photos.

Fortidsfamiliene har som oppgave å gi smaksprøver til gjester som kommer innom. Hver dag mellom kl. 13 og 14 skulle vi ha parat noe spiselig som vi kunne servere smaksprøver av. Det letteste var å lage grøt, men også stuing var relativt enkelt å lage til, om enn tidkrevende, som det meste av maten i jernalderen.

En annen og enda mer grunnleggende oppgave er å snakke, fortelle og formidle om jernalderlivet, og matlaging med smaksprøver er et godt utgangspunkt for å komme i kontakt og prat med gjester. Lena liker godt å styre med bål, krukker og mat, og dette var en av de tingene hun virkelig så frem til. I løpet av uken var det mange hyggelige samtaler med interesserte besøkende i jernalderlandsbyen.

Vi ankom Lejre og Lethra lørdagen, og brukte hoveddelen av dagen til å velge ut drakter, finne frem utstyr og komme oss i orden i våre respektive hus. Det var derfor ikke lagt opp til arbeidsoppgaver med smaksprøver til gjestene denne første dagen, og en av de ansatte tok seg derfor av dette. Søndagen var det litt dårlig vær, og det ble bestemt at smaksprøver ble både laget og servert inne i Langhuset, som hadde best trekk og god plass til både beboere og besøkende. Lena var ikke med denne dagen, siden hun og Anette hadde et annet matprosjekt på gang (mer om dette i en seinere post).

Det var viktig å ha en god arbeidsfordeling på smaksprøvene: Lise, som er dansk, snakket, delte ut og formidlet til alle som ville smake, mens Lena styrte med bålet, grytene og serverte i fat og kopper. Selv om ingen i familien vår har problemer med å forstå dansk, er det dessverre ikke slik at alle dansker forstår vår norsk, og ikke minst vår bergenske dialekt, selv om vi forsøkte å legge oss mest mulig opp mot bokmål. Derfor var det lettest at Lise tok seg av praten med gjestene, slik at det ikke skulle oppstå så mange misforståelser eller bli unødig vanskelig for både store og små dansker som var i Landsbyen på dagtid. Spesielt var dette viktig når det var stort press og pågang på smaksprøvene.

Smaksprøvene ble servert i trefat, eventuelt i keramikkopper, med treskeier, noe som genererte store mengder oppvask, og Anette sto ved vognen og vasket opp for harde livet. Å få vann på kok i leirkrukker krever mye ved og mye tid, minst opp mot en halvtime til tre kvarter for å få vannet nær opp til kokepunktet i en mellomstor krukke. Det sier seg selv at det er mye jobb, mye å passe på, og mye ved som skal hugges og bæres frem.

Heldigvis lærte vi av erfaringene våre, og forenklet etter hvert opplegget litt, slik at det ble mindre oppvask. Etterhvert ble det slik at gjestene fikk ett fat per familie, og de siste dagene tok vi i bruk engansskjeier av bambus, i stedet for de som var del av landsbyboernes bestikk. Vi satte også flere til å hjelpe med  oppvasken, og dessuten flere til å prate med gjestene, slik at det ikke ble så stort press akkurat ved utdeling, og slik at det ikke stoppet opp på grunn av at vi manglet kjørler til å servere smaksprøvene i.

It’s been a while since our prehistoric summer vacation, but we will continue to share a little more of our memories and experiences from Sagnlandet Lejre. This time a chapter about cooking, more specifically tasting samples for the visitors.

The past times families have the task of giving tasting samples to guests arriving at the Iron Age village of Lethra. Every day between 1 and 2 pm we should have prepared something edible we could serve as tasting samples. Porridge was the easiest, but stew was also relatively easy to make, though time consuming, like most of the food in the Iron Age.

Another and even more basic task is to talk, tell and convey about Iron Age life. Cooking with tastings is a good starting point for getting in touch and chatting with guests. Lena likes to manage fireplaces, jars and food, and this was one of the things she really looked forward to. During the week there were many nice conversations with interested visitors in the Iron Age Village.

We arrived at Lejre and Lethra on Saturday and spent most of the day choosing outfits, finding equipment and getting organized in our respective houses. Therefore, it was no time for samples for the guests this first day, and one of the staff took care of this instead. On Sunday it was a bit rainy, so it was decided that cooking and tastings should take place indoor. Lena was not on tasting duty this day, since she and Anette had another food project in progress (more about this in a later post).

It was important to have a division of labour on the samples: Lise, who is Danish, spoke, shared and conveyed to anyone who wanted to taste, while Lena worked by the fire, cooking the stews and serving in plates and cups. Although no one in our family has trouble understanding Danish, it does not work as well the other way around. Therefore, it was easiest that Lise took care of the conversation with the visitors, to limit misunderstandings. In particular, this was important when there was a lot of pressure on the tastings.

The tastings were served on wooden plates or in ceramic cups, with wooden spoons, which generated large amounts of dishes. Anette stood by the carriage and washed dishes like a hero. Boiling water in a ceramic pot requires a lot of wood and a lot of time, at least half an hour to three quaters to get the water close to the boiling point of a medium sized jar. It goes without saying this type of cooking is a lot of work, a also calls for a lot firewood to be chopped and carried.

Fortunately, we learned from our experiences, and gradually simplified the scheme, so that there was less dishwashing. Eventually, the guests got one plate or bowl per family. The last few days we used disposable bamboo spoons instead of the villager’s own. We also got more people to help with the dishes, and also more to chat with the guests. This redused the queue by the distribution.

Sykkel-VM og middelalderhåndverk / Medieval crafting during the UCI Road World Championships Bergen 2017

•oktober 12, 2017 • Legg igjen en kommentar

Etter ønske fra Bymuseet i Bergen stilte Bjørgvin Handverkslag med en liten gjeng for å demonstrere forskjellige middelalderhåndverk utenfor Bergenhus Festning siste helgen under Sykkel-VM, dvs lørdag og søndag, 23. og 24. september 2017.

At the request of the Bergen City Museum, a small gang of volunteers from Bjørgvin Handverkslag went to Bergenhus Fortress to demonstrate Medieval handicrafts on the 23rd and 24th of September, the last weekend of the UCI Road World Championships.

English text under the pictures.

Fortidsfamilien var denne gangen bare representert med oss foreldre, men vi hadde jo flere av vennene våre rundt oss. Vi holdt til på plenen utenfor hovedporten til Festningen, der det var satt opp fire telt. Siden været var fantastisk holdt vi oss helst ute i solen, men teltene var en fin ramme og et bakteppe for aktivitetene våre. Vi hadde også en flott plassering i forhold til sykkelløypen, og ilte frem til sperregjerdet for å heie hver gang syklistene for forbi.

Alt av benker og annet tyngre utstyr måtte på plass flere dager i forveien, fordi store deler av Bergen sentrum var stengt under VM. Da kunne vi reise kollektivt inn til byen med det vi ellers trengte. Vi valgte å reise i middelalderdrakter, og hadde ingen moderne oppakning, kun skinn- og tøyvesker, bylter o.l. Det gjelder å holde stilen når man er oppdresset. Vi var forresten ikke de eneste som hadde kledd seg litt annerledes i anledning Sykkel-VM…

Espen var som vanlig skomaker, og hadde med seg verktøy og emner til to par sko, slik at han kunne vise frem ulike stadier i prosessen. Han hadde dessuten flere ferdige par sko å vise frem. Lena drev med diverse småarbeid i skinn, som små pengepunger og vesker. Dessuten reparerte og forbedret hun eggbeskytteren til Espens skomakerkniv. Skomakeren prioriterer tydeligvis ikke slikt selv.

De andre medlemmene av Handverkslaget drev med kjemming og spinning av ull, nålebinding, fletteteknikker, treskurd mm. Dessverre fikk vi ikke støpt tinn og smidd jern eller brukt noen former for ild. Det ble dessuten vist frem våpen og rustningsdeler (men vi kuttet ut sverd, stridsøks, kølle og hellebard pga. folkemengden og arrangementet). En ung mann fra publikum fikk lov til å ta seg en løpetur langsetter løypen med både vattert trøye, ringbrynje, rustning og hjelm.

 

On this occation, the Past Time Family was only represented by us parents, but we had a lot of friends around us. We stayed on the lawn outside the main gate of Bergenhus Fortress, where four tents were set up for us. Since the weather was amazing, we prefered to stay outside in the sun, but the tents were a nice frame and a backdrop for our activities. We also had a great location in relation to the racing course and rushed to the barrier to cheer each time the cyclists passed by.

Things like benches and other heavy equipment had to be in place several days in advance, because large parts of Bergen center were closed during the World Championship. Then we could travel by bus or light rail into town with whatever else we needed. We chose to travel in medieval outfits, and had no modern equipment whatsoever, only leather and textile bags, bundles and the like. It is  important to keep up the appearance. By the way, we were not the only ones who had dressed a little differently on the occasion of the Cycling World Championship…

As usual, Espen was a shoemaker, and took with him tools and parts of two pairs of shoes, so that he could show the different stages in the process. He also brought several finished pairs of shoes to show how they are supposed to end up. Lena made various small items in leather, like purses and small bags. Besides, she repaired and improved the sheat of Espen’s shoemaker knife. Obviously, the shoemaker does not prioritize such things himself.

The other members of Bjørgvin Handverkslag were demonstrating combing and spinning of wool, needlebinding, different braiding techniques, wood carving etc. Unfortunately, we did not get to cast pewter and forge iron or use any kind of fire at all. In addition, weapons and armor parts were on display (apart from potential harmful weapons as swords, battle axes, clubs and hailbards, because of the crowd). A young man from the audience was allowed to go for a run along the course with full padded coat, chain mail, armor and helmet.

Bilder fra vikingmarked på Herdla / Pictures from the Viking Market at Herdla

•august 28, 2017 • Legg igjen en kommentar

Helgen 25. -27. august var det vikingmarket på Herdla, med Askøy Vikinglag som arrangør. Markedet ble i år ekstra stort siden det skulle arrangeres dansk-norsk vikingbryllup mellom Mariann og Paul. Det var gjester og markedsdeltakere fra vikingmiljøet i begge land, i tillegg til andre håndverkere og selgere fra fjern og nær. Her er noen bilder fra helgens marked, med blestring, bryllup og sosiale samvær.  

The Vikingmarket at Herdla, organized by Askøy Vikinglag, took place the weekend 25.-27. of August. The market this year became extraordinary because of the Danish-Norwegian Viking wedding between Mariann and Paul. There were guests and market participants from the Viking communities in both countries, as well as other craftsmen and traders from far and near. Here are some pictures from the weekend’s market, with iron melting, wedding and social gatherings.

Bjørgvin handvekslag, med Stein i spissen var invitert til å blestre, og da passet det jo også godt av mentor Jens Jørgen kom opp fra Danmark også for å delta i bryllupet, slik at han også kunne være med på søndagens blestring.

Bjørgvin Handverkslag, with Stein in front, was invited to produce iron. Mentor Jens Jørgen Olesen were among the Danes who came to attend the wedding, which also ment that he could take part in the iron melting.

Fortidsfamilien hadde som vanlig sin markesbod med nålebunde varer og ikke minst Espen sine sko. Han har produsert for harde livet de siste dagene, for å ha noen par sko med seg til dette markedet også. Skoene gikk til dels unna, og hadde han rukket å lage et større utvalg i størrelser, hadde det nok blitt solgt enda flere. Han laget selvsagt sko på markedet, og mange besøkende kom for å se på hva han drev på med. Vi fikk også handlet litt på markedet, og utvidet vårt møblement med et flott, sammenleggbart bord, som høver godt til både salgsdisk og spisebord.

As usual, the Past Time Family had a market stand with needle-bound goods and, in particular, Espen’s Viking shoes. Because the storage had been sold out during summer, he had to work hard during the last few days, to be able to bring some pair of shoes with him to the market. Most of the shoes were sold, and had he succeeded in making a larger selection in sizes, he would probably have sold even more. He demonstrated shoemaking on the market, and many visitors came to see what he was doing. We also bought a little on the market, and added a nice folding table to our furniture, which will work both as sales counter and dining table on future events.

En svært viktig del at vikinglivet på markedet er det sosiale, både på dagtid og kveldstid, og her fikk vi være mye sammen med våre gode venner fra Bjørgvin Handverkslag, og andre venner og kjente. Vi fikk også være med på det stemningsfulle og flotte bryllupet til Paul og Mariann, både være del av fellesskapet i vielsesritualet og seinere på dagen også som gjester på bryllupsfesten og markedsgildet. På menyen stod bl.a. laks, helsteikt villsvin, villsau- og hjortekjøtt i kokegrop.

Vi takker Askøy vikinglag, brudeparet og alle våre venner for en deilig helg i viking!

A very important part of Viking life at the market is social interaction, both during daytime and at night. We had a great time together with our good friends from Bjørgvin Handverkslag and other friends and acquaintances. We also participated in the beautiful wedding ceremony of Paul and Mariann, both at the wedding ritual and later as guests at the wedding feast. The menu included salmon, roasted wild boar, «wild» sheep and deer meat in the cooking pit.

We wish to thank Askøy Vikinglag, the bride and groom and all our friends for a wonderful weekend in the Viking Age!

 

Bakerovnen / The baking oven

•august 17, 2017 • 1 kommentar

I løpet av vår lille uke i jernalderlandsbyen Lethra i Sagnlandet Lejre brukte vi bakerovnen to ganger for å bake surdeigsbrød. Ovnen er laget av leire, og er delvis kledd med torv for isolasjon. I bakkant er det en røyk- og trekkåpning. Etter å ha fyrt kraftig i tre timer, måtte vi rake ut glørne, før vi satte inn brødene. Som man skjønner var det nettopp hett som i en bakerovn, flere hundre grader. Når man skal arbeide tett på noe slikt, må man gjøre noe for å beskytte seg mot varmen. Heldigvis hadde vi gjort dette før, og visste at det mest effektive middelet var å smøre seg inn med leire både i ansiktet (og skjegget!) og på armene og beina. Ullkjortelen og skinnhatten gav også god beskyttelse. Joda, man kjenner godt heten uansett. Sko på beina er forresten helt nødvendig for å ikke trakke på glødende kull. Glørne vi raket ut, ble lagt i en avlang grop, slik at de kunne brukes til å lage annen mat.

Etter at glørne var ute, ble brødene satt inn. Første gang steikte vi også oksekjøtt i tillegg, og denne steiken ble satt inn samtidig. Ovnsdøren var av eik, og ligger i bløyt i innsjøen når den ikke er i bruk, slik at den tåler høy varme. Vi tettet med leire omkring døren, i tillegg til at vi dekket luftehullet i bakkant av ovnen med torvblokker. Etter ca en time var brødene klare (og vel så det). Oksesteiken fikk en liten time til. Ovnsdøren ble satt tilbake mens kjøttet steikte ferdig, men denne gangen uten leirkliningen.

Vi må innrømme at den første ladningen med brød ble kraftig svidd, fordi ovnen var for varm. Ergerlig når man har lagt så mye innsats i arbeidet (og mengder av ved). Neste gang testet vi med å hive mel i ovnen, et triks som den mest erfarne i gjengen hadde lært seg. Blir det svidd umiddelbart, er temperaturen for høy, men om det blir gradvis brent, er temperaturen rett. Denne siste gangen ble brødene mye bedre, selv om de fremdeles var litt svidd. Vi hadde også en rist av kvister under brødene på siste forsøket. Om man skal ha helt perfekte brød, skal man nok ha en del erfaring, gjerne kombinert med litt flaks. Brødene smakte i alle fall svært godt, til og med den lille resten av de første som ikke ble forkullet.

During our little week in the Iron Age village Lethra in Land of Legends in Lejre, we used the baking oven twice to bake sourdough bread. The oven is made of clay, and is partly covered with peat for insulation. At the back there is an opening to craeate draft and to let the smoke out while firing. After firing for three hours, we had to rake and sweep out the remaining charcoal and ashes before we inserted bread. As one can understand, it literally as hot as in a baking oven, several hundred degrees (celcius), and it is obvious one needs protection from the heat. Fortunately, we had done this before, and knew that the most effective means was to put clay both in the face (and beard!) and on the arms and legs. The long woolen tunic and sheep-leather hat also provided good protection. Still extremely hot, for the record. Shoes are absolutely necessary because of the hot pieces of charcoal on the ground. The coal was put into an oblong pit, so that it could be used to make other foodstuff.

After the charcoal was out, the bread were put in. The first time we used the oven, we also inserted a steak at the same time. The oven door is made of oak and is soaked in the lake when it is not used, to be able to withstand extreme heat. We sealed with clay around the door, in addition to covering the vent hole at the back of the oven with peat blocks. After about an hour the bread were finished (to put it in a moderate way). The steak needed one more hour. The oven door was put back in the opening while the meat roasted, but this time without the clay around the edges.

We must admit that the first batch of bread was heavily charred on the outside because the oven was too hot. Annoying when you have put so much effort into the work (and loads of firewood as well). Next time we tried to throw a handfull of flour on the oven floor, a trick known to the most experienced person in the group. If it gets charred immediately, the temperature is too high, but if it gets gradually burned, the temperature is right. This last time the breads were much better, although they were still a little burned. We also had a grate of twigs under the breads at the last attempt. To have perfect bread, one should have some experience, preferably combined with a little luck. Did we mention that the bread tasted very good, even the unburned bits of the first batch.