Tilbake til Sagnlandet Lejre / Return to Lejre

•mars 13, 2017 • Legg igjen en kommentar

Da er vi klare for både Danmarkstur og tidsreise til sommeren! Ready for Denmark and time travel this summer! 

English text below pictures 

I mars 2010 fikk beskjed om at vi fikk plass som fortidsfamilie i jernalderlandsbyen Lethra i Sagnlandet i Lejre. Vi opprettet faktisk bloggen «Fortidsfamilien» for å telle ned til sommerens store begivenhet, og for å fortelle om forberedelsene våre. Nå, 7 år senere, bestemte vi oss for å søke igjen, og har akkurat svart på brevet der vi tilbys nok et jernalderopphold, i uke 29 i år.

Denne gangen får vi dessverre ikke med oss hele familien. Det blir bare Lena, Espen og minstemann, Sigvald (10), som er de mest entusiastiske fortidsmenneskene. Vi gleder oss til å bo i langhus, spise langsom mat, treffe nye meningsfeller og ellers gjøre ting som hører jernalderen til. Det blir helt sikkert noen oppdateringer av jernaldersortimentet vårt i den forbindelsen. Sagnlandet holder klær, men det er en fin anledning til å lage seg noen nye hudsko, samt noen redskaper og personlige gjenstander. Vi gleder oss!

Her er noen mimrebilder fra forrige gang:

 

 

In 2010, we got to spend a week as past time family in the Iron Age village Lethra in The Land of Legends in Lejre, Denmark. We actually created our blog «The past time family» to count down to the summer’s big event, and to tell about our preparations. Now, seven years later, we decided to apply again, and have just replied to the letter in which we were offered another stay in the Iron Age this July (week 29).

Unfortunately we are not able to bring the whole family this year, only Lena, Espen and Sigvald (10), which also happen to be the most enthusiastic time travelers. We look forward to live in a longhouse, eat slow food, meet new like-minded people and otherwise do Iron Age things. This spring we will certainly add some stuff to our Iron Age equiment. The Land of Legends will keep us with clothes, but this is a great opportunity to make some new shoes, utensils and personal items. We really look forward to July! In the meantime, enjoy som photos from 2010.

 

 

Barneskoene som ble både større og mindre / The children’s shoes that ended up both bigger and smaller

•februar 23, 2017 • 1 kommentar

En liten detektivhistorie om to barnesko fra middelalderens Tønsberg. 

A little detective story about two children’s shoes from medieval Tønsberg

English text under the pictures

Tønsberg var en av de viktigste norske byene i middelalderen. Som i middelalderbyer flest har arkeologene funnet mengder av sko, skofragmenter og avskjær etter skomakerne i kulturlagene. På Riksantikvarens kontor i Tønsberg er det et arkiv med tegninger av alle lærfunn fra utgravningene. Espen har gått gjennom tegningene sammen med Hans Gunnar Pedersen, for å finne ut mer om sko og skomakere fra Tønsberg. De skal holde et innlegg sammen på et seminar på Slottsfjellmuseet 11. og 12. mars for å fortelle litt om dette. Hans Gunnar og Espen har også som målsetning å gjenskape et utvalg av skoene.

I denne posten skal det presenteres kopier av to små barnesko, som Espen ble ferdig med i helgen. Begge er fra utgravningene i Nedre Langgate i 1976, og er fra tidsrommet ca 1250-1350. Selv om det dreier seg om enkeltsko, har han valgt å lage dem som par. Siden de kun er laget etter tegninger, vet vi ikke hvilket skinn de ble laget av eller hvor tykt det var. Espen har brukt geit i overlær og rårand av storfe i sålen, samt rein til smådetaljer.

Små og mindre sko, to par av hver. Det er forresten en krevende jobb å sy på alle kantbåndene / Lots of small shoes, four pairs in different sizes

Små og mindre sko, to par av hver. Det er forresten en krevende jobb å sy på alle kantbåndene / Lots of small shoes, four pairs in different sizes

Den ene er en stroppsko, en av de dominerende skotypene i materialet. Karakteristisk for disse er et øre eller en stropp fra hver side, med en lisse mellom, oftest med knapp i ene enden, og med knapphull i ene øret. Lissen er ikke bevart, men de små festehullene i ørene, to på det ene og ett på det andre, forteller at den umulig kan ha hatt knapp, kanskje fordi skoen er svært liten, kun ca str. 25, for et barn på ca 3 år.

Den andre er en sko uten lukkeanordning, dvs. til å trakke rett inn i. Barnesko i middelalderen var i utgangspunktet miniatyrversjoner av de voksnes sko, men det er fristende å tenke seg at den besynderlige, splittede spissen foran fotåpningen var ment som en litt gøyal og barnslig detalj. Skoene er ca str. 28, som antyder at de ble båret av et barn på fire år.

Når man ser på tegningene, får man ved første øyekast inntrykk av at overlærene er fullstendige, men begge skoene manglet faktisk et lite stykke for å rekke rundt sålen. Her ser man en av fordelene med å gjenskape skoene. Det er selvsagt lett å legge til det som mangler, ut fra størrelsen på sålene. Det er ikke uvanlig at middelaldersko var satt sammen av flere stykker enn man strengt tatt trenger. Iblant kan det dreie seg om tilpasninger eller reparasjoner, men som regel er nok forklaringen at man ikke har hatt store nok skinnstykker eller at det har vært skader eller feil i skinnet. Det er vanskelig å tenke seg at skomakeren ikke klarte å finne store nok stykker til så små sko.

Den ene av skoene – den med de gøyale spissene – avslører hva som har skjedd. Hælkappen mangler, men sømhullene etter denne var tydelige på innsiden, og stiplet inn på tegningen. Hullene er imidlertid ikke bak i hælen, men på siden av skoen. Igjen noe som er vanskelig å få inntrykk av uten å gjenskape skoene. Her er det tale om gjenbruk. Overlæret fikk rett og slett en tilføyning da barnet ble større (eventuelt ble det tilpasset et annet barn). Dette må også bety at sålene må ha blitt erstattet, og at de før var tilpasset overlæret uten tillegget. Sannsynligvis er dette også tilfelle med stroppskoen. Espen falt selvsagt for fristelsen å lage begge skoene i opprinnelig størrelse. Begge tar seg proporsjonsmessig bedre ut med mindre såle og uten påsydd stykke i overlæret. Stroppskoen vil da ha vært ca str. 22/to år og den andre ca str. 25/tre år.

Tønsberg was one of the major Norwegian cities in the Middle Ages. As in most medieval towns archaeologists have found large amounts of shoes and shoe fragments, in addition to waste material from shoemakers in the cultural layers underneath the modern town. At the Cultural Heritage office in Tønsberg there is an archive of drawings of all leather finds from the excavations. Espen has gone through the documentation together with Hans Gunnar Pedersen, to find out more about shoes and shoemakers from Tønsberg. They will give a presentation of some of their thougths at a conference at the Slottsfjell Museum on March 11th and 12th. Hans Gunnar and Espen also aims to recreate a variety of shoes from medieval Tønsberg.

In this post we will present copies of two small children’s shoes, which Espen finished last weekend. Both are from the period around 1250-1350. Although the originals were single shoes, he has chosen to remake them as a couple. Since they are only made after drawings, we don’t know what kind of leather was used or how thick it was. Espen has used goat for uppers, cattle raw leather for sole and reindeer for small details.

One of the shoes has an instep strap fastening, and belongs to one of the dominant types of shoes in the Tønsberg-material. Characteristic of these are the straps on each side at the front of the instep, with a lace (or several laces) between them, usually with a button on one end, and with buttonhole in the corresponding strap. The lace is not preserved, but the small holes in the straps, two in one and one in the second, indicates that it couldn’t possibly have had a button, perhaps because the shoe is very small, only about size 25, ment for a child about 3 years of age.

The other is a step-in shoe. Children’s shoes in the Middle Ages were basically miniature versions of the adult shoes, but it is tempting to imagine that the split triangel in front of the front of the instep was intended as a fun and childish detail. The shoe is about size 28, perhaps fitting for a 4 year old child.

When one looks at the drawings without measuring, one easily gets the impression that the uppers are complete. Both uppers are however missing a small piece to reach around the sole. Here we see one of the advantages of recreating shoes. Of course it is easy to add what is missing, from the size of the soles. It was not uncommon for medieval shoes to be made up of more pieces than one strictly needs. Sometimes it may involve adjustments or repairs, but the most common explanation is a lack of sufficiently large leather pieces or damage or irregularities in the leather. In these cases it is hard to imagine that the shoemaker failed to find large enough pieces for these tiny shoes.

The instep shoe actually reveals what has happened. The heel stiffener is missing, but it’s stitch marks are still visible on the inside, and dotted into the drawing. When recreating the shoe, it becomes obvious that the holes would end up on the side of the shoe, and not at the heal. The shoe has been reused. The leather upper was enlarged as the child grew (or the shoe was it adapted another child). This must also mean that the soles must have been replaced, and that the original sole fitted the upper as it was before the extension. Probably this is also the case with strap shoe. Espen naturally fell for the temptation to make both shoes in their original size, in pairs. Both shoes actually look better when they are made this way. The strap shoe would have been size 22/two years and the instep-shoe size 25/three years.

Hornskjeer / Horn spoons

•februar 7, 2017 • 1 kommentar

For mange år siden var Espen litt borti hornskjeer, og har lenge ønsket å gjenoppta dette. Sammen med et par venner fra Bjørgvin Handverkslag har han nå blåst støv av formene / Many years ago, Espen was a bit into making horn spoons. Together with av couple of friends, he has blown the dust from his old moulds. 

English text below the pictures

Sommeren 2000, da Espen var helt ny på Hordamuseet, trengte han aktiviteter til et sommerferietilbud for barn. En av disse aktivitetene ble produksjon av hornskjeer. Tor Hemma, som den gang var utstillingsarkitekt på Hordamuseet, hjalp ham med å lage et par former. Tor interesserte seg etter hvert enda mer for horn enn Espen, og demonstrerte produksjon av skjeer i stor skala på Husflids- og handverksmessen, som den gang var Hordamuseets største arrangement. Tor laget en rekke forskjellige former, basert på både skjeer og former i museets samling og ut fra egen erfaring. Alt dette er lenge siden, og skjeformene har lagt i en skuff på museets verksted i årevis, sammen med en del horn og halvfabrikata.

Et par av medlemmene i Bjørgvin Handverkslag, Siri og Henrik, har en tilbøyelighet til å spikke skjeer i tre, blant mye annet de driver med. Da Espen fortalte dem om hornskjeformene, var de svært interesserte, og de ble enige om å sette av en dag til å jobbe med horn i Snikkarbua. Det var veldig kjekt å ta frem igjen utstyret, og ta fatt sammen med andre interesserte. De saget, høvlet og skar, kokte og presset, spikket, filte og pusset, og til slutt ble det en del riktig bra skjeer av det. Noe av overskuddsmaterialet ble til og med til nåler og enkle ting. Dette er en riktig fin aktivitet å drive på med, selvsagt også for vår egen del, men også som noe å vise frem på arrangement og markeder. Nå gjelder det å skaffe seg tilgang på horn, i tillegg til å anskaffe verktøy og hjelpemidler som passer i ulike historiske settinger.

Hornskjeer var en viktig del av husgerådet i eldre tid. Alle hadde gjerne sin egen personlige skje. I tillegg kom skjeer og øser til matlaging og servering. De ble gjerne laget som attåtnæring av husmenn eller andre vanskeligstilte, som trengte flere inntektskilder, iblant også av omreisende håndverkere. Horn fra både storfe, sau og geit var i det hele tatt en viktig ressurs, som har blitt brukt til mange forskjellige ting opp gjennom tidene, som f.eks. kammer, nåler, skohorn (ja, det er derfor det heter det), krutthorn, snushorn, drikkehorn, vinduer i lykter, pølsehorn (til å stappe pølser), fløyter osv.

In summer 2000, when Espen was completely new to Hordamuseet, he needed activities for a summer program for children. One of these activities was the production of horn spoons. Tor Hemma, who used to be the exhibition architect at Hordamuseet back then, helped him to make a couple of spoon moulds. Tor was eventually even more interested in horn work than Espen, and demonstrated production of spoons at museum events, such as an annual arts and crafts fair, which used to be Hordamuseet’s biggest event. Tor made a number of different moulds, based on both spoons and moulds in the museum’s collection and from his own experience. This was long ago, and the spoon moulds eventually ended up in a drawer in the museum’s workshop, where they have been stacked away for years, along with some horns and semi-finished spoons.

A couple of members of Bjørgvin Handverkslag, Siri and Henrik, has an inclination to whittle wooden spoons, among many other crafting activities. When Espen told them about the hidden treasure of horn spoon molds, they were very interested, and the three of them agreed to set aside a day to work with horn. They sawed, planed and cut, boiled and pressed, carved and filed, and eventually got some nice spoons. Some of the surplus material could even be used for needles and other simple items. This is a nice activity to carry on with, of course also for our own sake, but also as something to show off on historical events and markets. Now we need to gain access to horn, in addition to acquiring toolsthat fit in different historical settings.

Horn Spoons was an important part of the household implements in old times. Everyone had their own personal spoon. In addition there were spoons and ladles for cooking and serving. They were often produced by crofters, smallholders and other poor people who needed several sources of income, or they could be made by traveling craftsmen. Horn from both cattle, sheep and goats was an important resource, which has been used for many different things over the years, for example combs, needles, shoehorns (yes, that’s why it’s called that), powderhorns, snuff horns, drinking horns, lantern windows, sausage stuffers, whistles etc.

Skomakervinter / Shoemaker winter

•februar 1, 2017 • Legg igjen en kommentar

English text below pictures

I høst klarte vi å få til en tur til Granberg Garveri for å kjøpe en ny forsyning med skinn. Høsten er vanligvis for travel til skinnarbeid, men det gjelder å ha tilstrekkelig med råmateriale på lager når vinteren setter inn. Det er nemlig da Espen har mest tid til å lage sko. Det er alltid vanskelig å komme i gang, for det er nok av andre ting å gjøre, men en skobestilling fra et museum på seinhøsten fikk Espen ut av dvalen. Skoene ble laget og levert i løpet av noen få dager, og han fikk laget flere andre par, i tillegg til å gjøre ferdig en del påbegynte sko som har blitt liggende, blant annet etter Festningsdagene. Espen hadde lagt opp til en lang, produktiv skomakerjuleferie, men uforutsette begivenheter på jobben, en tidkrevende, hjemmelaget julepresang, en svær ordre på nålebindingssokker og en draktbestilling satte en effektiv stopper for det. For all del både flittighet og arbeidsomhet, men ikke skomakervirksomhet.

Etter juleferien var imidlertid veien ryddet for en produktiv skomakervinter, og Espen er allerede godt i gang. Han har heldigvis også gått tom for garn, noe som begrenser nålebindingen. 18.-22. januar var Espen østpå hos skomakerkollega Hans Gunnar Pedersen for en ny økt med gjennomgang av dokumentasjon av middelaldersko i Tønsberg, i tillegg til at de holdt kurs i vikingtidssko sammen i forbindelse med vikingtidssatsingen til Kulturarv i Vestfold. Det er både kjekt og fruktbart å diskutere og jobbe sammen med venner som har samme interesse.

De fleste skoene Espen nå lager er tiltenkt sommerens viking- og middelaldermarkeder. Det er viktig å starte tidlig om man skal ha en anstendig beholdning med markedsvarer til sommeren. Noen sko er også til egen bruk. Vi har tenkt å gjøre litt vinteraktiviteter (som vi skal komme tilbake til), og da trenger vi litt kraftige og store sko, som det er god plass i. Espen har også ambisjoner om å fornye Hordamuseets skobeholdning denne vinteren og våren, slik at vi har rikelig til arrangementene i høysesongen. Mange av skoene til museet er gamle og slitte, noen til og med helt utslitte. Dette er selvfølgelig litt uheldig, siden det egentlig er bruk for flere enn dem vi allerede har. Det må altså lages ganske mange om det skal bli en merkbar tilvekst.

Lena må også trå til litt når det skal lages store mengder sko, selv om hun foretrekker å lage vesker og punger. Akkurat som i middelalderen, må skomakerens kone også beherske mannens håndverk. Det kommer også bra med når produkter skal selges på markeder og når det skal holdes kurs. Forhåpentligvis blir det også tid til å eksperimentere med noen nye modeller, ikke minst noen basert på middelalderskoene fra Tønsberg. Det er alltid bra med litt variasjon, både for egen del og for det helhetlige bildet. Det er ikke heldig at alle museumsansatte, frivillige og reenactorer går med akkurat samme skotyper.

This autumn we managed to get a trip to Granberg tannery to buy a new supply of leather. The autumn is usually too busy for leatherwork, but it is important to have sufficient raw material in stock when winter sets in. It is always difficult to get started, with plenty of other things to do, but a shoe order from a museum in late autumn woke Espen from his dormancy. The shoes were made and delivered within a few days, and while he was at it, he made several other pairs, in addition to completing some half-finished shoes laying about in his chests. Espen had planned a long, productive shoemaker Christmas vacation, but unforeseen events at work, a time-consuming, homemade Christmas present, as well as two orders, one for a huge amount of needlebinding sock and the other for a full Stone Age costume. By all means, a holiday with a lot of work and crafting, but no shoemaking.

However, after the Christmas holidays, the way was cleared for a productive shoemaker winter, and Espen is already well underway. He has fortunately also run out of yarn, which is limiting his possibility to do needlebinding instead of leatherwork. 18.-22. January Espen travelledto Vestfold to join his shoemaker colleague Hans Gunnar Pedersen to look at the documentation of Medieval shoes in Tønsberg. In addition they held a weekend course in making Viking shoes together. It is both fun and fruitful to discuss and work together with friends who have the same interest.

Most of the shoes Espen are making are intended for the summer’s Viking and Medieval markets. It is important to start early if we are to have a decent amount of shoes in stock. Some shoes are also for our own personal use. We intend to do some winter activities (which we will come back to), and then we need some sturdy and big shoes with plenty of room inside. Espen also has ambitions to renew his museum’s replika shoe inventory this winter and spring. Many of the shoes we use for events and educational purposes are old and worn, some even completely worn out. We therefore need to make a whole lot to make a noticeable growth.

Lena also need to participate a bit when large quantities of shoes are to be made, although she prefers to produce bags and purses. Just like in the Middle Ages, the shoemaker’s wife also has to know the trade and the craft to help out her husband in periods of much work. It also comes in handy when products are to be sold in markets and when Espen needs an assistant for his shoemaker courses. Hopefully there will also be time to experiment with some new models, some of them based on Medieval shoes from Tønsberg. It is always nice with some variation, both for our own sake and for the overall image. It is unfortunate when all museum staff, volunteers and reenactors wear exactly the same shoe type at the same event.

Lengsel mot jul – en bunke kjærlighetsbrev… / Longing for Christmas – loveletters…

•desember 21, 2016 • Legg igjen en kommentar

Lena har en familieskatt, en bunke kjærlighetsbrev fra 1920-tallet, mellom sin oldemor og oldefar. Hun ble spurt om å skrive en artikkel til Meland mållag sin utvigelse Melandjul 2016. Her kommer en bokmålversjon av artikkelen, og for dem som ikke har tilgang på det lokale mållaget sitt julehefte: 

LENGSEL MOT JUL! – EN BUNKE KJÆRLIGHETSBREV

Første møte
En ung mann står og venter i kveldsmørke, og speider etter sitt nye bekjentskap.  Det er mørkt og grått, men en gatelampe lyser svakt opp hushjørnet ved kiosken. Stedet er Bergen, det er oktober 1920.

Et ungt par har nylig møtt hverandre via venner, hans kamerat og hennes bestevenninne er kjærester. Karl fra Ryland er 24 år, han bor og jobber i Bergen. Signy er 20 år, fra Geiranger og Sunnmøre, og er på besøk eller jobber en kort periode i Bergen. I første møte fant de tonen raskt, og vil gjerne bli bedre kjent, og de har avtalt å møtes igjen.

Kort tid etter sendes et brev fra Karl: Tak for sist, du kan tro jeg ventet dig ikveld, men dessvære, jeg forstaar det er noget som er kommet til hinder for at du ikke kom, men jeg haaper det ikke var noget farlig. I brevet ber han håpefullt om at de gjør et nytt forsøk på å treffes. Han skal til Ryland på søndag, og de kan kanskje møtes etter at båten er kommet tilbake til byn i 8-tiden. … vi kunde da om du vil møtes ved kiosken ¼ 9. Jeg skal være der.

Et håp om at denne gangen skal det klaffe, at han treffer den unge kvinnen han så gjerne vil bli bedre kjent med. Det gjør det, de treffes og tydeligvis er tonen enda bedre samstemt. Neste skriv er et formelt visittkort med en kort beskjed. Da jeg tilfeldigvis har faat 4 billetter til Juletrefest i Misjonshuset førstkommende søndag vil jeg spørge om De og Lina vil være med, festen skal begynde kl 6. De gikk på julefest alle fire, både Karl og kameraten Gustav, og Signy og venninnen Lina, og sammen hadde de det riktig morsomt. Dette får vi vite gjennom mimring – Ja, jeg kan ikke tænke paa det uten at le, sier Signy i et brev i november året etter.

Med dette starter et forhold som skal få utvikle seg over flere år, i en tid der kommunikasjonen går via brev og postgangen med dampbåt. Det viser seg at Signy må reise tilbake til sitt hjemsted på Sunnmøre. Hun må hjelpe sine foreldre med gårdsdriften, og må forlate sin post i Bergen. De unge har da bare hyppig brevveksling å holde kontakten med. De neste to årene går det ukentlige brev mellom Bergen og Akslevold, korte rapporter om hverdagsliv og gjøren på gården, i slåtten og på seteren, men først og fremst om savn og lengsel etter sin kjære.

Det er kun gjennom brevene de kan bli kjent med hverandre, være nær hverandre og ha kontakt. Brevene går med Hurtigruten mellom Bergen og Ålesund, og videre med lokalbåt inn Storfjorden. Noen dager sammen midt på sommeren 1921 er alt de får, og da inngår de forlovelse. Alt i brev i slutten av juli trøster de seg med at det ikke er så lenge til jul…

signy-og-karl-ny-strahatt

Signy og Karl – han har fått ny, moderne stråhatt. Ukjent årstall, men kanskje foto er tatt ved ett av deres sjeldne møter før de ble gift / Signy and Karl, great-grandmother and great-grandfather. Foto from one of their rare meetings – and with a new hat

Et brev, en tanke…
Alle brev uten unntak, både fra ham og fra henne starter med tusen takk for brevet, dette er nok en standard formulering og etikette for brevskriving, men også et oppriktig takk. Det hovedmåten å kommunisere på. Dette var også før telefoner ble vanlig, og telefonkiosker kom ikke før på 1930-tallet. Mange ganger er det ikke så mye hva som skrives i brevene, men at en skriver. Et brev betyr en tanke, at en tenker på den andre, at brevskriver og -leser er nær hverandre. Brevet er en trøst og ukens stræv er glemt naar jeg har fått brevet i hånden, skriver Signy.

Karl skriver til Signy at hun er en perle til å skrive brev, brev han gjerne leser flere ganger gjennom før han klarer å legge dem fra seg. … naar jeg sitter og læser da er det som om du sitter ved siden ag fortæller, og jeg ved ikke hvad godt jeg skal jøre til jenjeld.

En sommerdag kommer Signy løpende ned fra seteren, forteller hun i et brev 31. juli 1921. Det ser ut som om de har faste brevdager, kanskje rutebåten ikke kommer hver dag. Den håpefulle jenten vet at dette er dagen hun kan vente seg brev fra sin kjære, og løper inn til mor og spør om det er kommet brev… Nei, tror du det er nogen som tænker på dig da, sa hun og saa lo hun, og da forstod jeg at det var en spøk. Og glad blev jeg kan du tro…

Uteblitt brev…
Signy skriver også en gang at hun er havnet i «brevgjeld», at han har skrevet to brev, og hun bare ett. Det er tydelig en uskreven regel at man skriver og svarer hver sin gang, og dersom det kommer to brev er en skyldig, og dersom det ikke kommer brev kan det føre til skuffelse, og endatil fortvilelse.

Det kom ikke brev fra deg, da ble jeg skuffet og, ikke bare skuffet, mend forferdelig angst for at du kan hende var blit syk også. Tør næsten ikke tænke på at du er syk, haaper og ber om at det ikke maa være tilfelle. Signy skriver et fortvilet brev til Karl. I siste livstegn fra ham fortalte han om sykdom som preger mange i Bergen, for det meste influensa. Dette er i 1921, og spanskesykens herjinger sitter nok i. Karl fortalte at kameraten Gustav var syk og måtte stå over å være med Karl på besøk til Ryland i helgen. Hjemme på Ryland var bestemor dårlig, og den yngre broren Ola var til og med innlagt på Haukeland sykehus.

Da brevet endelig kom, forsinket av en bagatell, kan Karl til Signys store lettelse fortelle at han lever i beste velgående, og at de andre begynner å friskne til, selv om Ola fremdeles er på sykehuset. Først i brev i slutten av mars får vi høre at Ola endelig er helt frisk og rask. Heldigvis har han fått betalt fra Kredssykekassen. Ola er glad han kan gå på jobb igjen neste uke etter å ha vært syk siden 5. januar.

Dette forteller også hvor viktig disse brevene kan være for å holde seg orientert om venner og kjentes liv og helse. Det er kun gjennom brev at en får høre slikt nytt. Det er bare i ytterst sjeldne tilfeller at en benytter seg av telegram, som er veldig dyrt. Et telegram på denne tiden har en minstetakst på 1 kr for 10 ord, med ti øre ekstra per ord i tillegg, mens det koster 20 øre å sende brev, der en kan skrive flere sider.

Novemberkveldstanke…
Det er en stille novemberkveld, i Solheimsgaten i Bergen sitter Karl og lengter etter sin kjære. Romkameraten er ute, og han har den lille leiligheten for seg selv.  Vi kan se ham for oss, der han sitter og drømmer seg hen til sin kjære som er hjemme på gården ved Storfjorden på Sunnmøre.

Han lengter og maler bilder med ord. Et dikt er skrevet i rød blekk, og på kvelden skynder han seg å legge brevet i konvolutt.


Den gyldne maane spreder glans
paa himlens blaa azur
og lægger guldets gloriekrans
om skyers mørke mur.

Den smiler lunt i nattens fred
imens den drysser tyst
mangfoldighetens guldregn ned
paa havets stålblå bryst.

De stille timer svinder hen
i ensomhetens fred
og fører mig mot dig min ven
i tankens favn av sted

Morgenen etter er han i tvil, men sender brevet likevel. Han vil at hun skal vite om hans tanker og drømmer. I neste brev er han litt flau over at han sendte det, siden det ble litt i overkant mye og romantisk. Hun på på sin side svarer i neste brev at han gjerne kan skive mer med rødt blekk, gjerne hver eneste gang om han vil.

Hun er ikke like flink på å skriv egne dikt til ham, slik han gjør, så hun tyr flittig til dikt og strofer for å skildre sine tanker:

Einsam gjeng eg her og vankar
lengtar etter venen min,
støt han er i mine tankar
støt han er i hugen min.

Signy siterer tekstlinjer fra en folkedanssang som beskriver hennes følelser om dagen, men snart er det jo ende på det også, snart er det jul, og de skal treffe hverandre.

Julerute
Min hjertenskjære Signy! Tusen tak for brevene som har faat, jeg ser du vænter på Julen og det jør sandelig jeg ogsaa, mere end noen gang før, skriver han den 30. november 1921.

Karl skal hjem til Ryland og hilse på de gamle, antakelig siste gang dette året, søndag 4. desember. De reiser utover lørdag, og blir til søndag, men han kaller det bare at han er ute på søndag. Denne julen skal han ikke til Ryland, men til Ørskog, de skal få noen dager sammen hos hennes familie.

På denne tiden er det tydeligvis vanskelig å finne ut av båtruter og kommunikasjon når de endelig skulle få anledning til å treffe hverandre ansikt til ansikt. Alt i slutten av november forsøker de å finne ut når lokalbåten går, og dessuten hvilket stopp på lokalruten de skal kjøpe billett til. Karl forteller at han må ta en tur til Sundmørske DS for å høre med ekspedisjonen om rutetidene.

Det er mye frem og tilbake om det er best å komme lillejulaften eller julaften, og om det virkelig går lokalbåter på julaften. Signys far mener at lokalbåtene går siste gang julaften, mens Signy håper at eneste mulighet er lillejulaften, slik at hun får ham på besøk lengst mulig. Karl håper at det også går båt selve julaften, for han skulle likt å komme i passelig tid, men det får bli båtene som bestemmer, og ikke dem, sier de i brevene.

Forbindelsen mellom Bergen og Ålesundstraktene skjer med Hurtigruten, som også går jevnt og trutt. Det er imidlertid verre med lokalbåtene, de har ikke tilgjengelige ruter. De ser frem til å møtes og takke hverandre i hendene, ikke bare takke for brevet i brevs form. Karl forteller at han og kameraten Gustav får plass på 3. klasse med Hurtigruten, for 2. klasse var det ikke ledige billetter på, og at de seiler en solblank time fra Bergen den 22de. Den 14. desember avsluttes brevet med Tusen kjys og vel mødt Juleaften.

220px-ds_geiranger_leaving_aalesund - foto fra wikipedia

DS Geiranger gikk i lokalrutetrafikk fra Ålesund og innover Storfjorden til Geiranger / The local steamboat

Ekteskap og forening av familier
Signy håper at Karl sine foreldre ikke har noe imot at han tilbringer julen med henne og i stedet for hjemme på Ryland med dem. Det var kanskje ikke selvsagt at to voksne mennesker kunne tilbringe julen sammen når de ikke var gift, men de var forlovet, og han skulle være gjest, ikke bare hos henne, men hos hennes familie. Det er tydelig at de i tillegg til hverandre, også har et forhold til hverandres familier. Det sendes stadig hilsen både til hverandres foreldre, og til søsken. Særlig hennes to brødre, som Karl tydeligvis kjenner. En ting er bekymring for at familien hans ikke er så glade for at han skal tilbringe julen med henne og hennes familie, en dypere uro kan være at familien ikke er begeistret for at han har funnet seg en jente fra en litt annen kant av landet, og ikke i nærområdet.

Julefestligheter
Julen er forbi og nytt brev skrives frem mot midnatt 4. januar. Karl reiste tilbake til Bergen etter å ha tatt båten fra Sjøholt/Ørskog på 1. nyttårsdag. Signy sitter igjen hjemme og er ensom, trist og lengter etter sin kjære, mens brødrene er på julefest. Hun har tilbrakt kvelden med «kistefornøyelse» som hun kaller det. Det vil si at hun har lest igjennom alle brevene hun har fått fra ham, ordnet dem i rekkefølge og satt et dyprødt bånd omkring bunken. Det ligger nok mye ensomhet og lengsel bak dette, og hun vet at det kan bli svært lenge til de møtes igjen neste gang. Forrige søndag satt vi her i sammen, og nu er det baade hav og land imellom os.

Karl på sin side forteller om reiseruten hjem fra Ålesund, avgang ¼ før 3 i går, den 4. januar, og ankom Bergen kl 7 ½ i dag 5. januar, reisen foregikk i strålende vintervær.

Den 13. januar er det 20. dag jul, og julen definitivt over. Dette markeres med fest i ungdomshuset, en julefest med skuespill, sangkor og foredrag og mye mer, så det vil Signy være med på. Brødrene hennes skal være med i skuespill og festkomite. Det hører med til julens fornøyelser og festligheter. Forrige lørdag var det også dans. Dette forteller at julen på denne tiden var ikke bare en tid for familie og høytid, men også for sosiale sammenkomster for ungdom og voksne. Året før hadde jo Karl og Signy også vært på juletrefest i Bergen og julen var således opptakten til deres forhold, og det var nok mange unge par som dem. Julen var en tid for festligheter både før og etter selve julaften, og like fram til 20. dag jul.

Møtene…
Det skulle gå rundt to år fra de møttes første gang til de ble sammen for bestanding… som de lengtet så inderlig etter. To år, der de etter all sannsynlighet møtte hverandre et fåtall ganger, noen dager ved juletider, og en kort periode på sommeren 1921 da de forlovet seg, en ny uke ved juletider da han var på besøk hos henne og familien. Siden møttes de i bryllupet til bestevennene Lina og Gustav i starten av juni 1922.

Det siste brevet i bunken er datert 15. september 1922. Det avslutter Karl med … jeg længter efter at møte dig Kjæreste, lev vel til jeg kommer

Den 7. oktober får endelig Karl og Signy hverandre når bryllupet deres står i Akslevoll i Ørskog. En stor bunke vakre telegram med hilsner fra fjern og nær sender lykkeønskninger over brudeparet. Signy flytter med Karl til Bergen, hvor de bosetter seg sammen.

På flyttefot
Dette var historien til mine oldeforeldre, og historien om avstandsforhold. I brevene er det også grubling og funderinger på foreldrenes reaksjon på å finne seg en ektemake som kommer fra en annen del av landet og ikke i nabobygd eller kommune. De må ha hatt sterke følelser for hverandre og var fast bestemte på å få hverandre til slutt. Samtidig er dette en tid da det er vanligere med flytting mellom land og by, landsdeler og til og med land.

Karl sin kamerat Gustav var sjømann fra Sverige, men giftet seg med Lina fra Geiranger og bosatte seg i Bergen. Flere av Signy sine søsken emigrerte til Canada. Karl selv hadde flere år bak seg som sjømann i utenriksfart. Det var tider med mye arbeidsledighet, folk flyttet på seg for å få bedre livsvilkår, og for å få seg jobb.

Til slutt…
Karl og Signy ble boende i Bergen med sine etter hvert to døtre. Han jobbet fremdeles på kjemikaliefabrikken Fjelsheim, men hele familien flyttet til Ryland på Holsnøy et par år før krigen brøt ut. Hun drev gården hjemme på Ryland, mens han ukependlet til fabrikken i Bergen.

Til alt ulykke blir Signy syk i 1944, hun dør av rosen, en akutt hudsykdom som i dag behandles med antibiotika, men som ikke var tilgjengelig i 1944. Penicillin kom først i utbredt bruk på 1950-tallet. Signy ble bare 44 år, Karl og Signy fikk 22 år sammen. Med så mye lengsel og kjærlighet før de fikk hverandre får vi håpe de hadde et godt liv sammen.

img_9511

Bunken med brev – en kistefornøyelse / The loveletters

Brevbunken med sløyfe på…
Brevene de to skrev til hverandre da de var to unge har betydd mye for dem begge. Kanskje lå de i et skrin i alle disse årene, eller ble tatt frem som en kistefornøyelse i tunge stunder. Brevene ble i hvert fall tatt vare på i alle disse år. Etter at Signy døde har heller ikke Karl ville kvitte seg med dem. Jeg har fått tilgang til brevbunken av en tante som tok vare på dem etter oldefars død i 1984. Det er fantastisk å ha en slik liten familieskatt, som gir et innblikk i de to unge menneskene sitt liv, deres lengsel og deres hverdagsliv. Det gir oss små gløtt inn i en tid der unge måtte etablere og opprettholde et forhold på avstand og over tid.

Juleheftet til Meland Mållag, Melandjul, der artikkelen opprinnelig ble publisert, på nynorsk.

Lena has a family treasure, a stack of love letters from the 1920s, between her great-grandmother and great-grandfather. She was asked to write an article for Christmas edition of a local heritage publication at her homeplace, Melandjul 2016. Here is an English version of the article:

 

LONGING FOR CHRISTMAS! – A STACK OF LOVE LETTERS

The first meeting
In the evening darkness, a young man is waiting, looking for his new acquaintance. It’s dark and gray, but a street light weakly illuminates the corner of a newsstand. The place is Bergen, in October 1920.

Recently a young couple met through friends, his mate and her best friend. Karl from Ryland is 24 years old, he lives and works in Bergen. Signy is 20 years old, from Geiranger and Sunnmøre, and visiting or working a short period in the city of Bergen. During their first meeting they found a connection, and wanted to know eachother better. They have agreed to meet again.

Shortly after a letter is sent from Karl: Thank for our last meeting, I was surely waiting for you tonight, but I understand there was something that has prevented you, since you didn’t come, but I hope it wasn’t anything dangerous. In the letter he hopes for å new oportunity to meet. He heads to Ryland, his homeplace on Sunday, and they may meet after the boat has returned to the city at 8 o’clock. … We could then, if you want, meet at the newsstand ¼ 9. I’ll be there.

Hoping that this time he will meet the young woman he would like to become better acquainted with. They meet, and apparently the tone is even better attuned. Next letter is a formal business card with a short message. Since I happen to have got hold of 4 tickets to Christmas party in Mission House the coming Sunday, I will ask if you and Lina will come, the party shall start at 6. They went to the Christmas party all four of them, both Karl and his friend Gustav, and Signy and her friend Lina, and together they had a good time. This we learn through reminiscing – Yes, I can’t think about it without laughing, Signy said in a letter in November the following year.

This is the beginning of a relationship that should be allowed to develop over several years, in an era where communication takes place via letters and postal steamboat. It turns out that Signy must return to her hometown in western Norway. She must help her parents at the farm and must leave her post in Bergen. The young people then only had the frequent exchange of letters to keep in touch with. The next two years there weekly letters sent between Bergen and Akslevoll, brief reports about everyday life and doings on the farm, both at home and at the mountain dairy, but primarily about being lonely and longing for her lover.

It is only through letters they can get to know each other, being close to each other and interact. The letters are shipped with Hurtigruten, the coastal steamship between Bergen and Ålesund, and further with Local boats in the fjord Storfjord. They are together a few days in the middle of summer 1921, and then they get engaged to be married. Already in a letter from late July they comfort themselves that it is not so long until Christmas …

One letter, one thought …
All letters without exception, both from him and from her, start with a thank you so much for your letter,  probably a standard formulation and etiquette of letter writing, but also a sincere thank you. This is the main way to communicate. Telephones are still not commonplace, and payphones did not come until the 1930s. Many times it is not so much what is written in the letters, but rather that it is a letter. A letter means a thought, that someone thinks of the other, that the letter writer and -reader are close. The letter is comforting, and all the hard work of the week is forgotten when I received this letter in hand, Signy writes.

Karl writes to Signy that she is a pearl to write letters, letters he often read several times over before he’s able to put them away. … When I sit and read then it is as if you are sitting next to me and tell me and talk to me, and I do not know what good I’m going to do in return.

One summer Signy comes running down from the summer farm, she says in a letter on 31. July 1921. It looks as if they have regular letter days, maybe the steamer does not come every day. The hopeful girl knows that this is the day she can expect a letter from her beloved, and runs to the mother and ask if there are any letters … No, do you think there is anyone who is thinking about thee then, she said, and she laughed, and then I realized it was a joke. And you can believe I then was happy…

Missing letter…
Signy also writes that she’s in «letter debt», he has written two letters, and she only one. There is clearly an unwritten rule that you write and answer each other time, and if there comes two letters the receiver is in debt, and if a letter doesn’t come, this can lead to disappointment and even despair.

There was not a letter from you, then I was disappointed, not just disappointed, but got a terrible anxiety that you might have taken ill. I dare scarcely think about that you are sick, hope and pray that it doesn’t need to be the case. Signy writes letter in despair to Karl. At the last sign of life from him, he told about the disease that affects many in Bergen, mostly the flu. This is in 1921, and The Spanish flu with a lot of deaths still is in peoples mind. Karl told that his friend Gustav was sick and couldn’t come along with Karl on a visit to Ryland that weekend. At home in Ryland the grandmother was ill, and the younger brother Ola was even hospitalized.

When the letter finally arrives, delayed by a trifle, Karl gives Signy great relief by telling that he is alive and well, and the others begin to recover, although Ola is still in the hospital. First in a letter in late March we hear that Ola is finally completely recovered. Fortunately, he got paid from sickness fund. Ola is glad he can go back to work next week after having been ill since January 5th.

This also explains how important these letters can be to keep abreast of friends and family, life and health. It is only through letters that one hears such news. It is only in extremely rare cases that they send telegrams, which are very expensive. A telegram at this time has a minimum rate of 10 pence for 10 words, with a penny extra per word as well, while it costs 2 pence to send letters, where one could write several pages.

November evening thought…
It is a quiet November evening, in Bergen Karl is sitting and longing for his loved one. The roommate is out, and he has the small apartment for himself. We can imagine him sitting there, dreaming about his beloved who is at home at the farm in far away.

He longs and paint pictures with words. A poem is written in red ink, and the same evening he decides to put the letter in the envelope.

The golden moon spray shine
on the skies blue azure
puts its golden halo
about the dark wall of clouds

It smiles warmly in the peace of night
while it the quietly sprinkles
a diversity of golden dust down
on the ocean’s steel blue chest

The quiet hours fades away
in the peace of loneliness
and leads me towards you my friend
away it the bosom of mind

The morning after he hesitates, but send the letter anyway. He wants her to know about his thoughts and mind. In the next letter he is a bit embarrassed about sending it, thinking it was a little too romantic. She responds in the next letter that she would love him to write in red ink, preferably every time if he wants.

She’s not so into writing poems like him, and quotes other peoples poetry and verses to depict her thoughts:

Lonely here I am strolling
longing for my friend
always he is in my thoughts
always in my mind

Signy is citing text lines from a folk song describing her feelings. But soon it’s the end of longing too, soon it’s Christmas, and they will meet each other.

Christmas

My dearest Signy! Thank you so much for letters that have recived, I see you long for Christmas and the same I truly do, more than ever before, he writes on 30. November 1921.

Karl is going home to Ryland to see the old ones, probably the last time this year, Sunday 4. December. They travel Saturday afternoon and will stay until Sunday, but he just says he is out on Sunday. This Christmas he will not go to Ryland, but Ørskog, they will get a few days together with her family.

At this time, it is obviously difficult to figure out the boat routes and communication, when they would finally get the chance to meet each other face to face. All in late November they try to figure out the timetable of the local boat, and besides what stop at local route they should buy a ticket to. Karl says he must take a trip to the steamship company expedition to inquire about the timetable.

There is much back and forth about whether it’s best to come the Day before Christmas Eve, The Small Christmas Eve, and if it really goes local boats on Christmas Eve. In Norway we celebrate Christmas Eve. Signy’s father believes that there are local boats on Christmas Eve, while Signy hope that the only possibility is the day before, and gets to keep her visitor as long as possible. Karl hopes for a boat on Christmas Eve, for he would have liked to come in customizable time, but that will be the boat’s decision, not theirs, they say in the letters.

The connection between Bergen and Ålesund is with the coastal route Hurtigruten, which also goes steadily. However, it is more difficult with the local boats, they do not have available timetables. They look forward to seeing you and shake hands, not only say thank you for your letter by letter. Karl said he and his friend Gustav got tickets on 3rd class with Hurtigruten, 2nd class didn’t have available tickets, and that they will sail a sunny hour from Bergen on the 22th. The letter from 14. December concludes with Thousand kisses and well boarded at Christmas Eve.

Marriage and unification of families
Signy hope that Karl’s parents won’t mind that he spends Christmas with her and instead of home with them. Perhaps it wasn’t obvious that two adult people could spend Christmas together when not married, but they were engaged, and he would be a guest, not only visiting her but also her family. It’s clear that in addition to each other, they also have a relationship with each other’s families. They often send their regards both to each other’s parents, and siblings. Especially her two brothers, who Karl obviously know. One thing is concerning about whether his family is unhappy that he will be spending Christmas with her and her family, a deeper worry may be that the family is uneasy about fact that he has found a girl from a different part of the country, and not in the immediate area.

Christmas Festivities
Christmas is past, and another letter is written towards midnight on 4. January. Karl traveled back to Bergen after taking the boat from Sjøholt/Ørskog on January 1st. Signy is left at home being lonely, sad and longing for her loved one, while her brothers are at a Christmas party. She has spent the evening with «casket pleasure» as she calls it. That means she has read through all the letters she has received from him, arranged them in order and put a deep red ribbon around the stack. It is lots of loneliness and longing behind this, and she knows that it can be a very long time until they will meet again next time. Last Sunday we sat here together, and now it both sea and land between us.

Karl tells in his letter about the journey home from Aalesund, departing ¼ before 3 yesterday, on January 4th, and arrived at Bergen at 7½ today January 5th, the journey took place in lovely winter weather.

January 13th is the 20th day of Christmas, and Christmas is definitely over. This is marked by celebration in the youth assembly house, a Christmas party with plays, choir and speeches and much more, so Signy will like to participate. Her brothers will be in the play and festive committee. Pleasures and festivities are part of the Christmas celebration. Last Saturday there was also dancing. This tells that Christmas at this time was not only a time for family and holidays, but also for social gatherings for youth and adults. The year before Karl and Signy also attended at a Christmas party in Bergen, and Christmas was thus the prelude to their relationship, and there were probably many young couples like them. Christmas was a time for festivities both before and after Christmas, and straight until the 20th day of Christmas.

Meetings …

It would take around two years from they first met until they were together for ever … as they yearned so dearly for. Two years, where they most likely met just a few times, a few days at Christmas, and a short period in summer 1921 when they became engaged, a new week at Christmas when he was visiting her and her family. They also met at the wedding of his best friends Lina and Gustav in the beginning of June 1922.

The last letter in the stack is dated 15. September 1922. Karl concludes with… I yearn after seeing you, my love, live well until I come.

On October 7th, Karl and Signy finally gets each other when their wedding takes place in her family home in Ørskog. A large stack of beautiful telegram with greetings from near and far sends best wishes to the bride and groom. Signy moves with Karl to Bergen, where they settle together.

On the move
This was the story of my great-grandparents, and the history of distance relationship. In the letters, there are also reflections and thoughts on their parents’ reaction to finding a spouse from another part of the country and not in the next village or municipality. They must have had strong feelings for each other and were determined to get together eventually. Yet, this is a time when it is more common to move between country and city, regions and even countries.

Karls buddy Gustav was a sailor from Sweden but married Lina from Geiranger and settled in Bergen. Several of Signys siblings emigrated to Canada. Karl even had several years as a sailor in foreign trade. There were times of heavy unemployment, people moved on to get better living conditions, and to get a job.

Finally…
Karl and Signy lived in Bergen with their two daughters. He still worked at chemical factory in the city, but the whole family moved to Karls homeplace on the island on Holsnøy a few years before the 2. World War broke out. She ran the farm and home on Ryland, while he weekly commuted to the factory in Bergen.

To all misfortune Signy became ill in 1944, she died of an acute infectious disease that is currently treated with antibiotics, wich was not available in 1944. Penicillin first became widespread in use in the 1950s. Signy only got to be 44 years old, Karl and Signy had 22 years together. With so much longing and love before they got each other, we hope they had a good life together.

Letter pile tied up with red ribbon…
The letters they wrote to each other when they were young has meant a lot to both of them. Maybe they were stored away in a box all these years, or were taken forward as a casket pleasure in hard times. The letters were at least taken care of in all those years. After Signy died, Karl kept them. I’ve got access to the letter stack from an aunt who took care of them after my great-grandfather’s death in 1984. It is wonderful to have such a small family treasure, which gives an insight into the two young peoples lives, their longing and their daily life. It gives us small glimpse into how it was to be young and to establish and maintain a relationship at a distance and over time, back in the early 1920s.

Bjørkeblad og bjørkeris / Birch and broomsticks

•november 30, 2016 • Legg igjen en kommentar

I sommer hugget vi ned noen bjørketrær som sperret utsikten til huset og hagen vår. Selv om trærne var i veien, og måtte bort, betyr ikke det at de ikke også kan være en ressurs. Løvet er veldig bra til plantefarging, og gir en skarp gulfarge. Espen plantefarger jevnlig med skoleelver, og Lena driver også med farging på arrangement. I tillegg farger vi også en del av tøyet vi bruker til våre historiske drakter, så det er rikelig med anledning til å bruke løvet. Det gir en god følelse å kunne bruke råvarer man har samlet selv.

Bjørken ble samlet da bladene på trærne var på det grønneste. Vi klippet av bjørkegreinene med blader, og hengte dem til tørk i Såtendalsløa på Hordamuseet. De har fått henge lenge og vel, både på grunn av andre gjøremål og fuktig vær. Nå er endelig alt løvet tatt ned, og godt er det, for det er snart tid for Førjulsdag, og da skal løen gjøres om til nisseverksted. De siste tirsdagskveldene, på Håndverkstreffet i Snikkarbua, har Lena og minstemann Sigvald jobbet med å rispe av tørkede bjørkeblader som skal brukes til plantefarging.

Da alle de tørkede bladene var av satt vi igjen med bjørkeris, og dem går det jo an å lage sopelimer av – så da gjorde Sigvald og Lena det.

This summer we chopped down some birch trees that blocked the view of our house and garden. Although the trees were in the way, and had to be removed, it does not mean they can not also be a resource. Birch leaves are very good for plant dyeing, and provides a bright yellow colour. Espen dyes regularly with pupils, and Lena is also engaged in dyeing at the museum events. We also dye some of the fabric we use for our historical costumes, so there are plenty of opportunities to use the leaves. It gives a good feeling to be able to use raw materials we have collected ourselves.

The leaves were collected at their greenest. We cut off birch branches with leaves, and hung them to dry in one of the barns at Hordamuseet. They have been hanging long and well, because of both other tasks and humid weather. Now finally all the leaves have been taken down, and in due time, for the barn is supposed to be made into Santa´s workshop for a Christmas event at the museum. The past Tuesday evenings, at the craft gatherings in Snikkarbua, Lena and our youngest son, Sigvald, loosened the dried birch leaves from the twigs.

When all the dried leaves were off, we were left with a lot of birch twigs, so Sigvald and Lena made broomsticks out of them.

Forkle med vaffelsøm / Smocked apron

•november 18, 2016 • Legg igjen en kommentar

English text under the pictures

Helgen 11. – 13. november arrangerte Bymuseet i Bergen middelalderdrakt-workshop, der vi produserte drakter og tilbehør til bruk på Bergenhus Festning i forbindelse med Festningsdagene eller andre markeringer av middelalder i Bergen.

14 nye og gamle middelaldersømentusiaster benket seg rundt bordene i seminarrommet på Bryggens museum. Praten gikk lett, mens det ble tegnet, klippet og sydd. Denne gangen ble det først og fremst produsert hodeplagg, som hetter, luer og hatter, selv om noen av deltagerne også laget kjoler og andre større ting. Det var faktisk ikke én eneste symaskin i bruk i løpet av alle de  tre dagene, og vi nøt alle stillheten og roen med håndsøm. Espen og kollega Christine fra Bymuseet var arrangører, men rakk også å sy noen ting selv. Espen fikk laget seg linfôr til en av hattene sine, og fikk dessuten sydd en ny hatt.

Lena sitt prosjekt denne helgen var å lære seg noe nytt, prøve noe hun aldri har gjort før, men som har vært på listen over teknikker hun har ønsket å lære seg, nemlig smocking, eller vaffelsøm som det heter på norsk. Hun fant en fremgangsmåte og et forelegg fra illustrasjoner som viste at forkle med noen enkle rader med vaffelsøm brukt på 1300-tallet. Hun fikk  god hjelp og råd fra Ida, en annen deltaker på workshopen, som hadde vært borti vaffelsøm tidligere, og de laget hvert sitt forkle i hvitt lin. Det var kjekt å få råd og å kunne diskutere seg frem til diverse løsninger på fremgangsmåter og størrelser.

Det viste seg at vaffelsøm er en i overkant god måte å smalne sammen en stor mengde stoff, nesten i meste laget, når en ikke er så erfaren. Lena sitt første forsøk endte med at tøystykket, som var ca 65 cm bredt, endte opp som ca 1/3 av bredden, som selvfølgelig er alt for smalt til et forkle rundt livet. Det får stå som en prøve og test på teknikken, og pent og tett ble det. Kanskje det kan brukes til noe annet?

Lena gikk i gang med forsøk nummer to på lørdagen, og da med dobbel så lang avstand mellom hvert sting og tråd. Da brukte hun ca 70 x 70 cm hvit lin, og hadde ca 1,5 cm mellom markeringspunktene det ble sydd etter. Det ble et greit resultat, selv om det nok kunne vært både enda litt sidere og bredere. Til sist ble fremstykket strøket, og det ble lagt en linning på, som gikk ut i knytesnorer i sidene. Siste rest av forkleet ble sydd ferdig mandag kveld. Kjekt å lage draktdeler som er overkommelig store i omfang og arbeidsmengde, slik at en blir ferdig i løpet av relativt kort tid – en helgs intensiv sying ispedd mye prat med likesinnede middelalder- og sømentusiaster, god skivemat og kaffi.

Vel anvendt helg med historisk draktproduksjon i hyggelig selskap!

Her er en blogg med illustrasjon fra 1300-tallet og en fremgangsmåte for å lage forkle.

The weekend 11th – 13th of November, the Bergen City Museum held a medieval costume workshop, where we produced costumes and accessories for use at Bergenhus Fortress in connection with the Fortress days or other medieval events in Bergen.

14 medieval clothing enthusiasts gathered around the tables in the seminar room at the Bryggen Museum. The group chatted easily, while patterns were drawn, fabric cut and garments sewn. This time we primarily produced headgear as caps, hoods and hats, although a few participants also made dresses and other larger garments. No sewing machines were in use during all the three days, and we enjoyed the peace and quietness of hand stitching. Espen and his colleague Christine from the City Museum were organizers, but they also managed to sew some things themselves. Espen made a linnen lining for one of his hats, in addition to a new hat.

Lena’s project this weekend was to learn something new, and try something she has never done before. Smocking has been on the to-do list for a long time. She discovered a blog showing method and illustrations for aprons with simple rows of smocking used in the 1300s. Lena got good help from Ida, another participant at the workshop, who was familiar with the smocking tecknique. They made an apron in white linen each. It was nice to get advice and to discuss various solutions on procedures and sizes.

It appeared that smocking is a very good way to taper to narrow a large piece of textile. Lena’s first attempt, which was about 65 cm wide to begin with, ended up being about 1/3 of the width, which of course is far too narrow for an apron around her waist. It will stand as a sample and test of the technique, and the smocking itself looked fine. Perhaps the piece can be used for something else?

Lena proceeded with attempt number two on Saturday, and then with twice the distance between each stitch and thread. Then she used about 70 x 70 cm white linen, and had about 1.5 cm between the marking points. It was a fair result, although the piece of fabric could have been even wider. The smoced piece was ironed, and a waistband was sewn to the frontpiece, which was attached to cords at the sides. The last few seams were finished Monday evening. It is fun to make costume parts that are manageable to finish within a short time span – a weekend’s intensive sewing and chatting with like-minded medieval and sewing enthusiast, along with nice and simple food and coffee.

This was a well spent weekend with historical costume production and good company!

Here is a blog with illustration from the 1300s and a method for making apron.