Skodd for dommedag / Footwear for the end of times

•januar 9, 2019 • Legg igjen en kommentar

Vidar er kanskje ikke den mest kjente norrøne guden, men han er den desidert best skodde av æsene. Før verden går under i Surts flammer, river han i filler den mektige Fenrisulven. Æren for denne heltedåden må han imidlertid dele med vikingtidens skomakere.

Vidar may not be among the best known Norse gods, but when it comes to footwear he outranks the other Aesirs by far. Before the world is scorched by Surt’s flames, he kills the mighty wolf Fenris. To commit this deed of greatness, he relies heavily on the shoemakers of the Viking age.

English text at the end

Gylvaginning, første del av Snorres Edda, er en slags lærebok i norrøn mytologi. Vi hopper frem til Ragnarok, der guder, jotner og andre makter braker i hop, og Allfaderen stirrer inn i gapet på Fenrisulven:

Ulven sluker Odin, og det blir hans bane, men straks etter dukker Vidar opp, og setter foten i ulvens underkjeve. På foten har han skoen som det har blitt samlet til i alle tider. Det er kilestykkene som folk skjærer fra skoene ved hælen og tåen. Derfor skal man kaste bort disse kilene om man ønsker å komme æsene til hjelp. Med den ene hånden tar han tak i ulvens overkjeve og river sønder dens gap, og det blir ulvens bane.  

Det hører med til historien at kraftkaren med tøffe sko er en av de få som reiser seg fra asken og ruinene av verden…

Det meste her er selvsagt lett å forholde seg til, for hvorfor skal vi ubetydelige mennesker tvile på gudenes krefter og verdens uunngåelige skjebne? Derimot vil det nok for de fleste være litt uklart hva som menes med kilestykkene man skjærer ved hælen og tåen. Dette gir imidlertid fullstendig mening når man ser nærmere på vikingtidens sko. De fleste skoene fra vikingtiden har en såle med en oppoverbøyd, kileformet hæl, og et tilsvarende innsnitt i hælpartiet på overlæret. Grunnen til dette er nok ikke bare at man skal hjelpe Vidar med å stoppe Fenris, men også for at man ikke skal tråkke i stykker hælsømmen. Denne hælformen gikk ut av bruk ved midten av 1000-tallet. Omtrent på samme tid fikk Kvitekrist et solid fotfeste i Skandinavia, og heldigvis med en helt annen strategi for å frelse verden, for han gikk i sandaler.

Kilene ved tåen er derimot litt vanskeligere å forstå seg på, men trolig kan disse knyttes til en enklere type sko, som er laget av ett stykke skinn, med såle og overlær i ett, der to eller tre spisser møtes for å forme tåspissen. Da må man skjære bort en eller to spisse kiler ved tåen. Denne type sko forutsetter iblant også at man skjærer bort to kiler i hælen også, ikke bare én. Enda flere kiler til Vidars supersko!

Espen har de siste par-tre årene tatt vare på alle hælstykkene fra vikingtidsskoene med trekanthæl han har laget. Han ser nå til sin skrekk at dette er imot gudenes vilje. Bitene skal jo kastes bort! Hva om verden er i ferd med å gå under (mye tyder jo på det, ærlig talt), uten at Vidar har fått med seg Espens haug med kiler?! Noe må gjøres, og det kvikt! Spørsmålet er bare hva? Det står nemlig ingen ting om hvor lærkilene skal kastes eller hvordan. Gjenbruk, som ofte er løsningen på andre avfallsproblemer, er i alle fall utelukket her. Det er Vidar som skal gjenbruke dem. Var det kanskje tilstrekkelig bare å kaste lærbitene sammen med annet avfall? Kanskje de heller bør ofres i en eller annen seremoni? Brennes? Graves ned? Kastes i vannet? Hva skal en stakkars skomaker gjøre?!

Hvilke andre kilder enn middelalderforfatteren Snorre Sturlason (1179-1241) har man til Vidars sko? Gosforthkorset, et steinkors fra 900-tallet fra Cumbria i England, som er dekorert med flere scener fra norrøn mytologi, viser blant annet et bilde av Vidar med foten i Fenris kjeft. Ledbergssteinen, en runestein fra Östergötland i Sverige fra 1000-tallet, avbilder også Vidar med foten i gapet. Disse viser tydelig at fortellingen om Vidars sko ikke bare er noe Snorre fant på for å utbrodere endetidsvisjonen fra Voluspå. Det samme gjør altså selve de kileformede stykkene ved hæl og tå, detaljer som gikk ut av bruk mer enn hundre år før Snorre ble født. Samling av lærbiter til Vidars sko må derfor ha vært en viktig del av vikingtidens forestillingsverden, og noe som de fleste som laget sko dengang må ha tatt hensyn til. Det er derfor også viktig i formidlingen av vikingtidens sko og skomakervirksomhet.

Gylfaginning, the first part of Snorre’s Edda, is a kind of textbook in Norse mythology. We jump forward to Ragnarok (the end of the world), where gods, Jotuns and other creatures clash together, and the Allfather stares down Fenris’ throat:

The wolf swallows Odin, which becomes his end, but immediately afterwards, Vidar enters and puts his foot in the wolf’s lower jaw. On the foot he wears the shoe that has been collected for at at all times. It is made from the wedges that people cut from the shoes at the heel and toe. Therefore, one has to throw away these wedges if one wants to aid the Aesirs. With one hand he takes hold of the upper jaw of the wolf and tears apart his gap, and that is the end of the wolf.

It belongs to the story that the strong, silent guy with tough shoes is one of the few that rises from the ashes and ruins of the world…

Of course, most of this is easy to relate to, for it is not for us insignificant humans to doubt the powers of the gods and the inevitable destiny of the world. However, it is probably a bit unclear what is meant by the wedges cut from the heel and toe. However, this makes completely sense if we take a closer look at the construction of Viking Age shoes. Most of the Viking Age shoes have a sole with an upwardly bent, wedge-shaped heel and a corresponding incision in the heel portion of the shoe upper. The reason for this is not only to support Vidar in stopping Fenris, but also to avoid stepping on the heel seam. This heel shape went out of use in the mid 11th Century. About the same time, Christ got a solid foothold in Scandinavia. Luckily he had a completely different strategy for saving the world, because he only wore sandals.

The wedges on the toe are, however, a little more difficult to understand, but probably these can be linked to an older and simpler type of footwear, made out of one piece of leather, with sole and leather in one. In the front three triangles meet to shape the toe tip. Then one has to cut out two wedges by the toe. In addition, this type of shoes also often requires cutting two wedges in the heel, not just one. Even more pieces for Vidar’s divine shoe!

Over the last couple of years, Espen has put aside all the triangular heel pieces from the Viking-time shoes he has made. He is now terrified that by collecting these wedges he has commited an act against the will of the gods. The bits must be thrown away! What if the world is about to go under (honestly, there are lots of omens) without Vidar having Espen’s bunch of wedges to aid him?! Something has to be done and quickly! The question is just what? The story does not point to how and where to throw them. Recykling, which often is the solution to other waste problems, is in any event excluded here. It is only Vidar who is suposed to reuse them. Could it be enough just to throw the pieces of leather together with other waste? Perhaps they rather should be sacrificed in some kind of ceremony? Set fire to? Being buried? Thrown into the water? What shall a poor shoemaker do when the world’s faith is at risk?!

What other sources do we have regarding Vidar’s shoe, besides the Medieval writer Snorri Sturluson (1179-1241)? The Gosforth Cross, a 10th Century stone cross from Cumbria, England, is decorated with several scenes from Norse mythology, shows, among other things, a picture of Vidar with the foot in Fenris’s mouth. The Ledberg stone, a runestone from Östergötland in Sweden from the 11th Century, also depict Vidar with his foot in the wolf´s gap. These clearly show that the story of Vidar’s shoe is not just something Snorre invented. Another piece of evidence are the wedge-shaped pieces themselves, details that went out of use more than a hundred years before Snorri was born. Hence, collecting scrap for Vidar’s shoe must have been an important part of the Viking Age mentality, and something that most of the shoemakers must have taken into account.

Reklamer

Thomas Brygger / Feast day of St. Thomas the Apostle

•desember 21, 2018 • Legg igjen en kommentar

21. desember var en svært viktig merkedag i den gamle primstaven. Den går gjerne under Thomasmesse, Thomas Brygger, Thomas fulltønne osv., kalt opp etter apostelen Thomas. Da skulle man lyse julefreden, og alle juleforberedelsene være ferdige. Ikke minst juleølet skulle være klart, derav koblingen til brygging og tønne. Merket i primstaven var ofte også en tønne.

December 21st marked a very important notch in the old Norwegian primstav, the wooden eternity calendar which noted the course and doings of the year in traditional, rural life. The 21st was the feast day of St. Thomas the apostle or St. Thomas’ Mass. By then all Christmas Christmas preparations should be done. Not least, the Christmas beer should be ready. Hence the day was often marked with a symbol for a barrel, and the day called «Thomas Brewer» or «Thomas Full Barrel». 

The rest of the English text at the end.

Selvsagt skal vi skåle i årets juleøl på en sådan dag. Vi har jukset litt, for det er flere uker siden juleølet var ferdig. I gamle dager var ølet akkurat drikkeklart til 21. desember, etter å ha stormgjæret i noen få dager. For å hedre tradisjonene må vi vel også ta en skål i kveikølet vårt, det tradisjonelle brygget som vi laget tidligere i høst. Det er jo tross alt det som ligger nærmest eldre tiders juleøl.

Om vi har fått juleforberedelsene unna tidsnok? De siste julegavene ble ordnet i dag, så det kan vi krysse av. Vi må nok innrømme at huset fremdeles trenger litt mer rydding og vasking, så der er vi absolutt ikke på høyde med våre forfedre og -mødre, og vi har fremdeles noe matvarer som må skaffes. Julepynten må pent vente til lille julaften, men slik er vår tradisjon.

Vi sniker inn litt skomakerrelatert stoff her også: Thomas Brygger var den siste dagen skomakerne kunne jobbe før jul, slik at også de skulle kunne slappe av i julehøytiden. Tiden frem mot jul, da «alle» skulle ha nye sko, var en av de travleste (Det samme gjaldt for skredderne). Dette kommer helt sikkert til å bli et argument for å få Espen til å pakke vekk skinnruller, halvferdige sko og verktøy.

Gamle merkedager er ellers litt problematiske å forholde seg til for oss moderne mennesker. I dag er det vintersolverv, den korteste dagen i året, dagen solen snur. Det er et faktum, og ikke noe som er bestemt av tradisjoner, tro og overtro. I primstaven var imidlertid vintersolverv avmerket 22. desember. Tidene har forandret seg – og det på flere måter. Frem til år 1700, da den gregorianske kalenderen ble innført i Danmark-Norge, ville vi faktisk ikke ha kommet lenger enn til 13. desember, Luciadagen. Natt til 13. desember, Lussinatten, var alle onde makter ute. Dette gir litt mer mening etter den gamle kalenderen, da dette faktisk var årets lengste natt. Da skulle man jo tro at vintersolverv er det samme som midtvinter, men dengang ei. I førkristen tid drakk man Jol ved midtvinter, men denne høytiden var fant sted ved første fullmåne etter at solen snudde. Senere, i kristen tid fikk midtvinterdagen en fast merkedag i primstaven, midtvinter 12. januar, men denne ble aldri markert som en kirkelig høytid.

Forvirret? Trøtt og lei av blogger om juletradisjoner og -forberedelser? Fortvil ikke! I kveld er ikke bare helg, men også juleferie. Dette er dagen man virkelig kan lene seg tilbake i sofaen og drikke juleøl med god samvittighet. Akkurat som slekter før oss.

It goes without saying that such a day gives a perfect excuse to consume a few glasses of this year’s Christmas ale. We have cheated a bit, since our Chrismas als was finished and bottled several weeks ago. In the old days, the ale was supposed to be just finished and ready for consumption by December 21st. What about the other Christmas preparations supposed to be done by today? We must admit that the house still needs a little more tidying and washing, and we also have to provide more food, so we are certainly not at the height of our ancestors.

We have to give a little shoemaker-related fun fact as well: Thomas’ Mass was the last day the shoemakers were allowed to work before Christmas, so that they also could participate in the holiday. With Christmas approaching «everyone» wanted new shoes, making this one of the busiest time of year for shoemakers (the same was true for the tailors). This is definitely going to be an argument to make Espen pack away his leather rolls, semi-finished shoes and tools.

Old callendars and their markings are otherwise a little problematic to deal with for us modern people. Today it is winter solstice, the shortest day of the year. This is a fact which is not determined by either traditions, beliefs or superstitions. However, on the old calendars, winter solstice was December 22nd. Times have changed – litterally in many ways. And it is getting even more confusing. Until the year 1700, when the Gregorian calendar was introduced in Denmark-Norway, this day would actually fall on December 13th, the feast of St. Lucia. The night before December 13th all evil powers were out, causing all kinds of damage. This gives a little more meaning following the old calendar, as this was actually the longest night of the year, the night before winter solstice. Then one would think that winter solstice is the same as traditional midwinter, but that is not the case. In the pre-Christian era, Yule was celebrated midwinter day, but this holiday took place at the first full moon after the winter solstice. Later, in Christian times, midwinter day was fixed on the callendar at January 12th. Even though Christmas in a sence took over from Yule, midwinter day was never regarded as an ecclesiastical feast.

Confused? Sick and tired of blogs about Christmas traditions and preparations? Do not despair! Tonight is not just the end of an ordinary work week, but also the beginning of the Christmas holiday. This is the day you can really sit back in your couch and drink Christmas ale with a good conscience. Just like our ancestors.

Julemarked i Gudvangen / Christmas market in Gudvangen

•desember 9, 2018 • Legg igjen en kommentar

Sist helg, 1. og 2. desember hadde vi gleden av å delta på julemarked i Gudvangen. Vi hadde egentlig sett for oss en annen setting for vårt første helgeopphold i vikinglandsbyen, men dette var både kjekt og morsomt. Vi kom i både julestemning og vikingmodus på en og samme helg.

Last weekend, December 1st and 2nd we had the pleasure of attending the Christmas market in Gudvangen. We had imagined another setting for our first weekend stay in the Viking Village, but this was both nice and fun. We entered both Christmas and Viking mode in one and the same weekend.

English text at the bottom

Bare så det er sagt: Arrangementet var ikke ment som et vikingmarked, men et julemarked i vikinglandsbyen Njardarheimr. Selgerne tilbød en blanding av vikingrelaterte saker, tradisjonell husflid og moderne håndarbeid, matvarer og drikke. Det var mye for enhver smak. Mesteparten av selgerne var samlet i den store festsalen, Heidrun, men siden vi hadde historiske varer fikk vi holde til i et av de mindre husene. Vi hadde i hovedsak med oss sko, støvler, punger, nålebundne votter, sokker og luer. Det var en utfordring å vise frem alt, og vi måtte ta i bruk et helt langbord, en seng, vindu, dør, hyller mm. for å få plassert alt utover. Heldigvis ble det bedre plass etter hvert. Espen satt og nålebandt og laget sko om en annen, for å vise håndverksteknikkene, og Lena laget skinnpunger med besøkende, slik hun etter hvert pleier å gjøre på markeder. Espens tvillingbror, Morten, var også med på markedet – uavhengig påmeldt – og delte hus med oss. Han driver også med historisk håndverk gjennom MKs-Prehistoric-Arts-Crafts, og solgte for anledningen håndteiner og nålebindingsnåler, og satt og spikket på emner.

Det var ikke ildsted i huset, og vi hadde vindusgluggen og døren på vidt gap i åpningstiden for å få både lys inn og invitere folk inn, så man kan godt si at det var like kaldt ute som inne. Selv om gradestokken heldigvis ikke var under null, var den heller ikke langt over, og når man topper dette med gjennomtrekk og steingulv kan man selv tenke seg. Normalt er jo det moderne vikinglivet en sommergreie, men heldigvis har vi utrustning for kaldt vintervær. Espen formidler og jobber iført historiske drakter året rundt på museet, og har et godt utvalg i klær, i tillegg til at vi begge fikk laget oss flere nye plagg til seminaret «Vinterviking» i februar.

Etter stengetid skalket vi lukene, og jukset litt med en gassovn for å få opp temperaturen innen vi skulle gå til køys. På kvelden satt vi for det meste rundt bålfatet utenfor huset, og tilbrakte litt tid sammen med Morten og andre som ble igjen på kvelden og natten. Da det var tid for å køye, begravde vi oss i sauefeller og ulltepper, og hadde en ganske behagelig natt.

Det var mange besøkende til tross for at det regnet store deler av helgen. Vi hadde godt besøk i vår lille verksteds- og handelsbu av både publikum og andre vikinger. Vi hadde en flott opplevelse, og kommer mer enn gjerne tilbake neste år. Takk for oss!

 

Just to make it clear: This event was not a Viking market, but a Christmas market located in the Viking Village. The sellers offered a mix of Viking-related items, traditional and modern handicraft, food and beverages. Something for everyone. Most of the sellers were gathered in the big feast hall, Heidrun, but since we offered historical goods we were allowed to stay in one of the smaller Viking houses. We mainly sold shoes, boots, purses, needle-bound mittens, socks and hats. It was a challenge to exhibit everything, and we had to use an entire long table, a bed, the window and doorway, shelves, etc. to display our stuff. Fortunately, we got more room as we sold our goods. Espen was needle-binding a hat and making shoes to demonstrate the crafts, and Lena made leather pouches with visitors, as she has done lately at markets we have attended. Espen’s twin brother, Morten, was also a seller at the market – independently signed up – and shared the house with us. He makes a living out of prehistoric crafts in his firm MKs-Prehistoric-Arts-Crafts, and brought his nice spindles and needlebinding needles, and was whittling new items by the fire outside.

There was no fireplace in our house, and we had to leave the window and the door wide open during the market hours to get both light and attention. It is fair to say it was as cold inside as outside. Normally, modern Viking life for us is a summer activity, but fortunately, we have equipment for cold winter weather as well. Espen wears historical costumes at work all year round, and has a good collection. In addition we made a lot of warm clothes and winter equipment for the «Winter Viking» seminar last February.

After closing time Saturday, we closed the shutters and door, and cheated a bit with a gas stove to raise the temperature before bed time. We spent most of the evening sitting around the fire outside the house, spending time with Morten and others who remained in the village in the evening and night. When it was time to go to bed, we buried ourselves in sheep skins and wool blankets and had a comfortable sleep.

There were many visitors despite rain most of the weekend. We had a lot of visitors in our small workshop and trading stall, both ordinary visitors and other Vikings. We had a great experience and will be happy to return next year. Thank you for having us!

St. Crispins dag / St. Crispin’s day

•oktober 25, 2018 • Legg igjen en kommentar

I dag – 25. oktober – markererer vi St. Cripsins dag, med skomakere, tvillingmartyrer og barske bueskyttere.

Today – October 25th – we celebrate St. Crispin’s day, which is all about shoemakers, twins martyrs and fierce archers.

English text at the end

St. Crispins dag blir i dag først og fremst husket for slaget ved Agincourt, som stod på denne datoen i året 1415. En undertallig, utmattet og sykdomsbefengt engelsk hær under ledelse av kong Henrik V klarte på mirakuløst vis å overvinne en overlegen fransk styrke. Årsakene til dette var først og fremst engelske langbuer, fransk overmot og gjørme. På grunn av Shakespeares skuespill om Henrik V har både slaget og dagen blitt legendarisk.

 

Henrik V flankert av 14-1500-talls avbildninger av slaget ved Agincourt
Henry V flanked by 15-16th Century illustrations of the battle of Agincourt 

Vi vil i stedet trekke frem martyrene som dagen er oppkalt etter: tvillingbrødrene Crispin og Crispinian (latin: Crispinus og Crispinianus). De to skal ha reist til Gallia som misjonærer på 200-tallet e.Kr., der de forkynte om dagen og laget sko om natten, til livets opphold og for å sko de fattige. Til slutt ble de innhentet av kristenforfølgerne, og henrettet i 286 eller deromkring (årstallet varierer mellom 285 og 287). De skal ha blitt både hudflettet, kokt og brent, og deretter kastet i elven Aisne med møllesteiner om halsen, men overlevde på mirakuløst vis, bare for å bli halshugget etterpå.

Diverse middelalderske avbildninger og skulpturer av St. Crispin og St. Crispinian
Examples of Medieval illustrations and sculptures of St. Crispin and St. Crispinian 

St. Crispin og St. Crispinian er skytshelgener for både skomakere og andre lærarbeidere (garvere, salmakere, skoflikkere, hanskemakere osv.). Attributtene deres er skomakerverktøy, sko, lest og/eller møllestein og sverd. Her skal alt med! Brødrenes angivelige dødsdag, 25. oktober, var en merkedag i den katolske og anglikanske kalenderen frem til 1960-tallet. Espen, som er både tvilling og lager middelaldersko, føler en viss tilknytning til disse to herremennene. Vi vet ikke helt hvordan man feiret dem i middelalderen, men tar i alle fall et stykke kake og en skål, eller aller helst en for hver av brødrene. Vi hever gjerne i samme slengen også et glass for seierherrer, slagne og falne ved Agincourt. I fremtiden kan vi kanskje markere på mer utførlig og korrekt vis. Kanskje Espen også på sikt skal lage seg en liten helgenfigur, som kan være med og beskytte oss på markeder og festivaler.

Espen tester ut martyr- og helgentilværelsen. Fordi tvillingen for øyeblikket er i utlandet må han doble selv for å få plass til alle attributtene. Det er dessuten vanskelig å fotografere og kappe hoder samtidig, så han må også være sin egen bøddel
Espen testing how to be a martyr and saint. As his twin brother is abroad, he has to double as both Crispin and Crispinian. Because it is hard to take both photo and take off a head at the same time, Espen also has to be his own executioner

St. Crispin’s Day, October 25th, is primarily remembered for the Battle of Agincourt, which took place on this date in the year 1415. An exhausted English army under the command of King Henry V won a miraculous victory over a superior French force. The reasons for this were primarily English archers, French arrogance and mud. Shakespeare’s play about Henrik V has made both the battle and the day legendary.

We will instead highlight the martyrs the day is named after: the twin brothers Crispin and Crispinian (Latin: Crispinus and Crispinianus). Together they traveled to Gaul (or rather the Roman province Gallia) as missionaries in the 3rd Century AD, where they preached during daytime and made shoes at night, both to earn a living and to make shoes for the poor. In the end they were prosecuted for their christian faith, and executed sometime around 286 AD (the year varies between 285 and 287). They were both flogged, boiled and burned, then thrown into the river Aisne with millstones around the neck. Miraculously they survived all this, only to be beheaded afterwards.

St. Crispin and St. Crispinian are patron saints for both shoemakers and other leather workers (tanners, sadlers, cobblers, glove makers, etc.). Their attributes are shoemaker tools, shoe, last and/or millstone and sword. A bit of everything relating to the saints. The alleged death date of the brothers, October 25th, was an annual feast day in the Catholic and Anglican calendar until the 1960s. Espen, who is both a twin and medieval shoemaker, feels a certain connection to these two gentlemen. We do not quite know how to celebrate them as they did in the Middle Ages, but at least we can have some cake and drink a toast in their memory, or most preferably one for each of the brothers. We would also like to raise a glass for both the victors, the defeated and the fallen at Agincourt. In the future, after a bit of research, we may be able to highlight the day in a more comprehensive and correct manner. Maybe Espen will eventually create a small figurine that can help protect us and secure good sale during markets and festivals.

 

 

 

 

Vikingbryllup og fjordlandskap

•september 2, 2018 • Legg igjen en kommentar

Stas å bli invitert til vikingbryllup i Njardarheimr i Gudvangen! Vi hadde en flott helg, overnattet på hotellet, og tok en lang tur i det fantastiske fjordlandskapet som er på UNESCO sin verdensarvliste. 

Honoured to be invited to Viking wedding in Njardarheimr in Gudvangen! We had a great weekend, stayed at the hotel and took a long trip to the wonderful fjord landscape that is on UNESCO’s world heritage site list. (More english text below picture gallry)

Forrige helg var vi invitert i Kristin og Knut sitt bryllup, som ble feiret i vikingbyen Njardarheimr i Gudvangen. Bryllupet startet med en vikinginspirert vielse, med påfølgende fest i ett av de store husene i Viking Valley. Gjestene var en miks av vikingentusiaster og nåtidsfolk, og det var derfor både bunader, dresser og sommerkjoler å se mellom vikingdraktene. Stilen og stemningen var avslappet, uten noen kraftig vektlegging av vikingtiden, og det var både deilig mat, taler, musikk og dans. Spillelistene tok utgangspunkt i brudeparets favoritter, med den god del mimring, ikke noe «vikingmusikk». Folk svingte seg på dansegulvet utover natten. I grunnen et ganske normalt bryllup i staselige omgivelser. Vi hadde det veldig kjekt!

Vi valgte å overnatte i moderne komfort på hotellet, som ligger utenfor vollene til selve vikinglandsbyen. Her er det en slags hytte med flere rom i en morsom, rustikk «vikingstil», som ble etablert lenge før Viking Valley. Dette området må ikke forveksles med vikinglandsbyen og husene der.

Fest og moro utover natten medførte at vi måtte avvente kjøreturen til Bergen til et stykke ut på dagen. Etter en deilig frokost på hotellet fant vi ut at vi måtte utforske Fjordlandskapet Nærøyfjorden som er på UNESCO sin verdensarvliste, for sitt dramatiske kultur- og naturlandskap.

Vi hadde i utgangspunktet tenkt oss en kort tur, men endte opp med en langtur utetter fjorden til grenden Bakka. I 2000-2001 ble det laget en tunnel på ca 2 km, som erstattet den mest rasfarlige delen av bilveien langs den utsatte fjellsiden. Gamleveien, som nå er turvei for fotgjengere, ble bygget i 1856, og avløste en gammel sti som ble brukt til å bringe frem post langs fjorden fra Gudvangen til Bakka. Veien var stadig stengt på grunn av ras, og det er fullt forståelig når en ser hvordan det ser ut er her nå. Vi krysset ikke reint få rasområder og flomområder, og enkelte steder lå det stein, grus og pukk i metervis over veien, som var i daglig bruk inntil for bare et par tiår siden. Det var også mange hull i asfalten etter steiner. Alt dette må nødvendigvis ha kommet ned de siste 18 årene. Stedsnavnene i området, som Høyskreda og Storskreda, taler også sitt tydelige språk. Vi tok likevel sjansen på å spasere den 4-5 kilometer lange turen utover, og like langt tilbake. Vi var ikke alene heller, det var en god del mennesker ute på tur, både enkeltvis og i små grupper, folk som ønsket å bevege seg i, og nyte den dramatiske naturen, ikke bare kjøre buss og båt i flokk som mesteparten av turistene i dette området.

Turen anbefales på det varmeste, gjerne i kombinasjon med besøk i Njardarheimr! Tusen takk til brudeparet som inviterte oss til Gudvangen, slik at vi fikk disse gode og flotte opplevelsene!

 

Last weekend we were invited to Kristin and Knut’s wedding, which was celebrated in the Viking town of Njardarheim in Gudvangen. The wedding started with a Viking-inspired wedding ceremony, with a party in one of the larger houses in the Viking Valley. The guests were a mix of Viking enthusiasts and modern looking people, and there were lots of folk costumes, suits and summer dresses between the Viking outfits. The style and atmosphere was relaxed, without any vigorous emphasis on the Viking era, and it was both delicious food, speeches, music and dancing. The playlists were based on the wedding couple’s favorites, for a good part old, nostalgic tunes, but no «viking music». Basically a fairly normal wedding in a stately setting. We had a great time!

We chose to stay overnight in modern comfort at the hotel, which lies outside the ramparts of the Viking village itself. Here are some cabins with several rooms in a fun, rustic «Viking style», which was established long before the Viking Valley. This area must not be confused with the Viking village and the houses there.

Partying into the night meant that we had to delay our drive to Bergen the next day. After a delicious breakfast at the hotel, we decided to explore the Fjord Landscape Nærøyfjorden, which is on UNESCO’s world heritage site, for its dramatic cultural and natural landscape. Initially we thought of a short stroll, but ended up with a long walk along the fjord to the hamlet named Bakka (The name means hillside, because of the steep terrain). In 2000-2001 a 2 km long tunnel was made, replacing the most ravaged part of the road along the exposed mountain side. This old road, which is now a walking trail, was initially built in 1856 in the place of an old post trail along the fjord from Gudvangen to Bakka. The road was was often closed because of rockslide, which is perfectly understandable when you walk here. There were a lot of rocks and gravel in the road, and parts of the road was covered with meters of mass from rockslides and floods. It is a bit scary to think that this road was in daily use until less than a couple of decades ago. The place names in the area, such as Høyskreda («high rockslide») and Storskreda («wide rockslide»), also speak their clear language. We still took the chance to walk the 4-5 km long trip out and back. We met a quite a few people on our trip, both individuals and small groups, mostly turist who wanted to  enjoy the dramatic nature, not just driving bus and cruice ship in a flock like most of the visitors in this area.

The trip is highly recommended, preferably in combination with visits to Njardarheimr! Thank you very much to the bride and groom who invited us to Gudvangen, giving us these good and great experiences!

Utnyttelse av rester / Making stuff from leftovers

•august 23, 2018 • Legg igjen en kommentar

Når vi lager sko og andre lærvarer tar vi vare på alle rester som kan benyttes, enten de er små eller store, og uavhengig av om behovet for dem er kjent eller ukjent. I kottet vårt står det flere sekker med avskjær, som kan hentes frem når vi trenger det, og når vi har tid til å se igjennom, sortere og lage noe av det. 

When we make shoes and other leather goods, we put aside of all leftovers that can be used, whether small or large, and regardless of whether their fruture need is known or unknown to us. In our storage room there are many sacks of cut-offs that can be sorted and used for different purposes, when we have time to look through it once in a while. 

The rest of the English text under the pictures

Det er ikke bare gjerrighet som får oss til å ta vare på rester. Det er ressursutnyttelse i å benytte restene, for lær er ikke billig. Rester kommer før eller siden til nytte. Det er dessuten brukt både ressurser, energi og krefter på å bearbeide læret. Om man har respekt for at læret en gang var skinnet til et levende vesen, bør man la minst mulig går til spille. Å ta vare på rester og utnytte hele skinnet er nok også helt i tråd med hva våre forfedre og -mødre gjorde.

Det er ikke til å stikke under en stol (eller inn i et kott) at det i perioder finner sted en opphopning av rester, som krever økende plass på bekostning av andre ting. Da er det lurt å gå i gang med prosjekter der man kan bruke rester. Lærrestene blir først og fremst til vesker og punger, som helst er Lenas domene. I det siste har hun gjort et bra innhugg i restehaugene ved å lage skinnpunger sammen med barn på middelalderdagen på Finnesloftet og på Bjørgvin Marknad, og nå sist på vikingmarked på Lygra. Dette er en aktivitet hun ønsker å gjøre mer av i fremtiden. Tidligere har Espen også jobbet med lær med skolelever på Hordamuseet og Bryggens Museum.

Espen trenger også i blant noen småstykker til f.eks. hælforsterkere, reimer, knapper mm. til skoene sine. Barnesko blir også oftest laget av rester. Om man kaster restene, risikerer man på et senere tidspunkt å måtte skjære småbitene man trenger av et stort skinn.

Saving the remains to make something new is resource utilization. Leather is not cheap, and sooner or later there will be a need for the leftovers. Furthermore, resources, energy and effort have been used to process the leather. One also should respect that the leather once was the skin of a living creature, and therfore should be used in stead of wasted. Taking care of remnants and utilizing the entire skin is probably also in line with what our ancestors did.

However, over time leatherworking  produces a lot of scrap, which is filling up our rather limited storage room. Hence, it is advisable sometimes to start projects which aimes to empty or at least level out the heaps of leftovers. The remains are primarily used for making for bags and purses, which first and foremost is Lena’s domain. Lately she has dug deep into the scrap, making leather pouches with children on the Medieval day at Finnesloftet and Bjørgvin Market, and now the Viking market at Lygra. She wants to do more of this in the future. Earlier, Espen has also worked with leather together with school pupils at Hordamuseet and Bryggens Museum.

Espen also needs some small leather pieces when he makes shoes, for example for making heel stiffeners, laces, strings, buttons, etc. When he makes children’s shoes they are most often made from residues. If one throws away the remains, one may at a later time risk having to cut small parts from a big leather piece instead.

 

 

Vikinghåndverkere i Lyngheiene / Viking crafters in the heathland

•august 15, 2018 • Legg igjen en kommentar

Sist helg var vi deltagere på Viking- og mellomalderdagar på Lygra, en festival som arrangeres av Nordhordland Frie Vikinger og landskapsmuseet Lyngheisenteret. Denne gangen var vi ikke handelsfolk, men holdt aktiviteter for barn på vegne av Lyngheisenteret.

Last weekend we participated at the Viking and Medieval market at Lygra, a festival organized by the local Viking group Nordhordland Frie Vikinger and The Heathland Centre. This time we were not selling shoes and socks, but held activities for children on behalf of The Heathland Centre.

English text under the pictures

Vi skulle ikke på plass før fredag etter arbeidstid, men reiste ut allerede på torsdag kveld for å rigge, siden det var meldt ekstremt mye nedbør og vind fredagen, og vi var lite lysten på å bakse med telt og stenger da. Bilen var selvsagt fullastet og nedlesset med to telt, møbler og mengder av utstyr. Det var herlig å rigge i den fremdeles varme kveldssolen, som gav en varm glød til det vakre landskapet. Vi må innrømme at vi angret litt på at vi ikke overnattet allerede da.

Selv om vi hadde vært ute med et lass på torsdagen, hadde vi faktisk så mye utstyr igjen at vi måtte kjøre begge bilene fredag kveld. Vi skulle jo også ha med oss et par barn, minstemann Sigvald og kompisen Aron. Da vi kom ut var det fremdeles regnvær, så det var kjekt å kunne bære ting rett i teltet. Utover kvelden stilnet vinden og regnet gav seg. Vi trakk ikke i vikingklær fredagskvelden, men både hetter og kapper var fremme, fordi de er varme og praktiske.

Lyngheisenteret er en utmerket plass for et historisk marked. Museet formidler og tar vare på lyngheiene, det karakteristiske, eldgamle kulturlandskapet, som strakte seg langs det meste av norskekysten (og Atlanterhavskysten) i eldre tid. Barske «villsau» beiter i lyngen ute i havgapet, slik de har gjort siden forhistorisk tid. Området har graver fra både eldre og yngre jernalder, de siste med flere flotte funn, og på holmen Lurekalven ligger tuftene etter en ødegård fra middelalderen.

Fordi Lyngheisenteret er en del av Museumssenteret i Hordaland, som også Lena er ansatt i, tilbød hun seg å jobbe med aktiviteter under markedet. Espen stilte opp som frivillig for Museumssenteret, slik Lena mange ganger har gjort for Espens museum. Lena sydde skinnpunger sammen med barn (og noen voksne), mens Espen lot dem støpe torshammere i tinn. Sigvald og kameraten Aron var instruktører på bueskyting, sammen med Lenas kollega Mona, og hjalp også til med en del andre ting på markedet ellers, og ikke minst i forkant av markedet.

Markedet på Lygra er ikke stort, men det er trivelig. Vi koste oss sammen med både gamle venner og kjente, og gjorde også noen nye bekjentskaper. Særlig må vi trekke frem fektegruppen Frie Duellister, som alltid stiller med store mannskaper på Lygra, holder kampoppvisninger og har en stilig leir. Både museet, markedet og andre deltagere foret oss konstant med god mat, og sørget for at vi hadde det bra. Været var strålende det meste av helgen, og det er alltid en lettelse å pakke ned tørre telt, møbler og skinnfeller etter endt arrangement.

Fortidsfamilien pluss Aron, førstegangs tidsreisende, takker for en fin helg!

Torsdagskveld og fredag:

Lørdag og søndag

The market started Friday, but because of work, we could not get in place until Friday night. However, we drove out on Thursday night to set up tent and assemble furniture, since it was reported extremely heavy rain and winds on Friday, and we did not feel like establishing camp under such conditions. The car was obviously full both inside and outside, with two tents, furniture and lots of equipment. It was lovely to set up our base in the still warm evening sun, which gave a glow to the beautiful landscape. We must admit that there and then we regretted that we did not stay over.

Even though we had been out with loads of stuff on Thursday, we actually had so much equipment left that we had to drive both our cars on Friday night. We also brought along a couple of children, our youngest, Sigvald and his friend Aaron. When we got there late in the evening it was still raining, but we were able to carry things right into the tent without soaking them, but eventually there was less wind and rain. We did not put on Viking clothes, but both hoods and cloaks were still used because they are warm and practical.

The Heathland Centre is an excellent place for a historic market. The museum conveys and takes care of the heathland, the characteristic, ancient cultural landscape, which stretched along most of the Norwegian coast (as well as the Atlantic coast) in old times. The harsh old norse sheep grazes the heather, as their ancestors have done since prehistoric times. The area has grave mounds from both the elder and the younger Iron Age, some nice Viking Age finds finds, and on the island of Lurekalven lies the remains of a medieval farm deserted after the Black Plague.

Because the Heathland Center is part of the Museum Center in Hordaland, where Lena is employed, she offered to work with activities during the market. Espen worked as a volunteer for the Museum Center, as Lena has done many times for Espen’s museum. Lena sewed leather pouches together with visiting children (and some adults), while Espen let them cast Thor’s hammers (Mjolnir) in pewter. Sigvald and his comrade Aron were archery instructors, along with Lena’s colleague Mona, and they also helped otherwise here and there on the market.

The market at Lygra is not huge, but it is cozy. We hade a great time together with both old friends and new acquaintances. In particular, we must mention Frie Duellister, a Medieval fencing group, who always come to Lygra in great numbers, engage in sword fighting and have a nice looking camp. Both the museum, the market organizers and other participants constantly fed us with good food and made sure we were doing well. The weather was brilliant most of the weekend, and it is always a relief to unpack dry tents, furniture and leather cases after the event has ended.

The Past Time Family plus Aaron, first time traveler, says: «Thank you for a great weekend!»