Espen trengte et prosjekt for å komme ut av koronalikegyldigheten. Det måtte være noe som krevde litt ekstra innsats, og som dessuten var både nyttig og litt eksklusivt. Valget falt på… høye støvler! Espen har i årenes løp produsert hundrevis av historiske sko, men har av en eller annen grunn aldri laget høye støvler. Vel, nå har han – til seg selv.
Espen needed a project to get out of his corona apathy. It had to be something that required a little extra effort, and which was also both useful and a little exclusive. The choice fell on… tall boots! Over the years, Espen has produced hundreds of historic shoes, but for some reason has never made tall boots. Well, now he has – for himself.
Ut fra det arkeologiske materialet fra de store middelalderbyene, ser høye støvler ut til å ha blitt vanlige her i landet litt ut på 1200-tallet. Kongespeilet, som er skrevet i 1250-årene, omtaler skinnhoser. Nauteskinnshoser er også nevnt i Eirik Magnussons retterbot fra 1282, som fastsatte priser på skomakervarer i Bergen. Her er det nok i begge tilfeller tale om høye støvler. De høye støvlenes inntog på 1200-tallet ser også ut til å være gjengs for det meste av Vest-Europa. Årsaken var vel, som vanlig, en miks av funksjonalitet, mote og markeringsbehov. Selv om man åpenbart har klart seg uten til langt ut i middelalderen, er det lett å se fordelene med støvler, enten man rir eller vandrer gjennom væte og søle, høyt gress, kratt og tett skog eller har et yrke der man vasser i ett eller annet. Spørsmålet var vel om man hadde råd til dem. Skinnhoser var i følge kong Eiriks oversikt fire ganger så dyre som sko, og i Kongespeilet er svarte skinnhoser blant plaggene som anbefales som passende om man skal tre frem for kongen.
Based on the archaeological material from the medieval towns in Norway, tall boots seem to have been introduced a bit into the 13th century. Skin hoses, which probably equals tall boots, are mentioned in «The King’s Mirror» (a handbook of courtly conduct) written in the 1250s, as well as king Eirik Magnusson’s price list for shoemaker’s goods in Bergen from 1282. The introduction of tall boots in the 13th century also seems to be commonplace in most of Western Europe. The reason was, as usual, probably a mix of functionality, fashion and showing off social status. Allthough one obviously managed well without until way into the Middle Ages, it is easy to see the benefits of high boots, whether one rode or walked through wet and mud, tall grass, scrub and dense forest, or had a profession where one waded in something wet or gory. The question was probably whether one could afford them. According to King Eirik’s price list, leather hoses were four times as expensive as shoes. In «The King’s Mirror», black leather hoses are among the garments recommended as appropriate for atending the king in court.
Når man har erfaringer med å trakke rundt i middelaldersko i allslags vær, får man virkelig lyst på fottøy som fungerer i nettopp allslags vær. Vi holder tross alt til i Bergen, byen der skyene virkelig leverer. Det hender jo også at vi tar en tur i skog og mark i middelalderdrakt, og da kan det absolutt være en fordel å ha noe oppetter beina. Dessuten er det jo veldig stilig med høye støvler!
When you have experience of strolling around in replicas of medieval shoes in all kinds of weather, you really get the urge for footwear that works in just all kinds of weather. After all, we live in Bergen, the city where the clouds really deliver their fair amount of rain. Now and then we take a walk in the woods and fields in our medieval costumes, and then it can certainly be an advantage to have something protecting our legs. Besides, it is very stylish with tall boots!
Å lage vendsydde støvler er ikke stort annerledes enn å sy vendsydde sko, bare litt mer jobb og større lærforbruk. Man syr først tådelen på skaftet, og syr deretter sammen skaftet til litt over hælkappen (omtrent tilsvarende høyden på en vanlig sko). Etter å ha sydd på sålen, vrenger man fotdelen (som på en hvilken som helst vendsko). Man bretter så ned skaftet, som fremdeles er åpent ned til fotdelen, og syr den gjenstående langsgående sømmen fra det som blir innsiden. Da får man ingen synlige og utsatte sømmer på utsiden, og slipper å måtte vrenge hele den ferdigsydde støvelen (som sannsynligvis heller ikke er mulig).
Making boots is not much different than sewing other turnshoes, just a little more work and greater leather consumption. You first connect the toe part onto the shaft, and then stitch the shaft together to slightly above the heel cap (approximately corresponding to the height of a normal shoe). After sewing on the sole, turn the foot part. Then fold down the shaft, which is still open down to the foot part, and stitch the remaining longitudinal seam from what is to become the inside. Then you get no visible and exposed seams on the outside, and do not have to turn the whole boot (which is probably not even possible).
Overlæret til høye støvler kan konstrueres på flere måter. Hele overlæret kan unntaksvis lages i ett stykke (som er vanlig med sko og lave støvler), men det vanligste er en separat tådel som er sydd på et skaft. Skaftet kan gjerne være satt sammen av flere deler, noe som neppe har med passform og funksjonalitet å gjøre, men heller skyldes knapphet på lær, og ønske om maksimal utnyttelse av det dyre materialet. På de eldste støvlene er skaftet som regel sydd sammen langsetter innsiden av foten og leggen, noen ganger i fronten. Det var først på 1400-tallet en begynte å sy skaftet sammen i bakkant. På de yngre støvlene er det gjerne brukt opptil flere reimer med spenner for å få støvlene til å bli mer tettsittende. Fordi det er få bevarte hele støvelskaft er det vanskelig å uttale seg generelt, men det ser ut til at de eldre støvlene, fra 12-1300-tallet, stort sett slutter ved kneet, mens de yngre gjerne går over kneet.
The upper for tall boots can be constructed in several ways. In rare cases the entire upper can be made in one piece (which is common with shoes and low boots), but most usual is a separate toe part that is sewn on a shaft. The shaft can often be composed of several parts, which has little to do with fit and functionality, but rather is due to scarcity of leather, and the desire for maximum utilization of this expensive material. On the oldest boots, the shaft is usually sewn together along the inside of the foot and calf, sometimes in the front. It was not until the 15th century that bootmakers began to stitch the shaft together along the back. On the younger boots, up to several straps with buckles are often used to make the boots more snug. Because there are few preserved entire boot shafts, it is difficult to say in general, but it seems that the older boots, from the 13th-14th Century, mostly end at the knee, while the younger ones tend to reach over the knee.
Kong Eirik Magnussons retterbot fra 1282, lister opp nye forlester blant skomakerprodukter, som viser at det må ha vært vanlig å skifte ut tåstykkene på støvler. Man må vel også anta at det må ha lønt seg å skifte ut sålen. I lærmaterialet fra de norske middelalderbyene er det mange rester av støvler der skaftene har blitt kuttet av i ankelhøyde. I stedet for å reparere støvelen har man da valgt å gjenbruke skaftet til andre ting, som for eksempel hudsko.
King Eirik Magnusson’s price list from 1282, lists new toe pieces for boots among shoemaker products, which shows that these must have been common to replace. One must also assume that it would have paid off to replace the sole. In the leather material from the Norwegian medieval towns, there are many remnants of boots where the shafts have been cut off at ankle height. Instead of repairing the boot, they have chosen to reuse the shaft for other things, such as simple one-piece shoes.
Espen startet med et par av den yngre varianten, i kraftig, men mykt, rødbrunt lær, som er sydd sammen i bakkant, og strekker seg opp godt over kneet. Han har i første omgang latt dem være uten reimer og spenner, men har spart lær til dette om det skulle bli nødvendig. Deretter laget han to par 12-1300-tallsstøvler. Først ett i tynt, brunt lær, for å teste mønsteret. Deretter fant han frem et stykke tykt, svart lær han har hatt liggende i årevis. Det passet heldigvis akkurat til mønsteret. Da kan han trygt vise seg frem i kongelige bygninger som Håkonshallen og Rosenkrantztårnet.
Espen started with a pair of the later variant, in strong, but soft, reddish-brown leather, which is sewn together at the back edge, and extends well above the knee. He has initially left them without straps and buckles, but has saved leather if this should become necessary. Then he made two pairs of 13th-14th Century boots. First one in thin, brown leather, mostly to test the pattern, but they turned out nice. Then he found a piece of thick, black leather which had been lying around for years. Fortunately, it fit the pattern exactly. Then he can safely show himself in the royal medieval buildings in Bergen, king Håkon’s hall and the Rosenkrantz Tower.
For dem som har lyst til å lese mer om støvler anbefales følgende nettartikkel av Vegard Vike:
Vegard Vike has written an informative article in norwegian about tall boots (might be readable with a translate function):
Fortidsfamilien - reiser i tid / The Past Time Family - Timetravellers 