Det eldste huset i Prærielandsbyen på Vestnorsk utvandringssenter er Nybyggerstova. Andreas Seem bygget huset til seg, konen Karen og deres familie i 1869. For å levendegjøre formidlingen av nybyggerlivet skal vi laget et tidsriktig inventar til den lille stuen, og sengen blir en sentral del av møblene og inventaret.

The oldest house in the Prairie Village at Western Norway Emigration Centre is Underwood Pioneer House. Andreas Seem built the house for himself, his wife Karen and their family in 1869. In order to bring about the dissemination of the settler life, we will create a timely fixture for the small living room, and the bed will be a central part of the furniture and furniture.

The rest of the English text under the pictures, which speaks for them selves.

Stuen ble flyttet fra Minnesota i USA over til Sletta på Radøy, og ble del av museet i 2000. Det er ikke inventar i dette nybyggerhuset, som nå bare rommer deler av en fotoutstilling og en del ulike typer Amerika-kofferter. For å gjøre nybyggerlivet mer tilgjengelig ønsker museet å gjenskape et interiør lignende det som Karen og Andreas og barna kunne ha hatt da dette «Huset på Prærien» var nytt, eller snarere «Huset i skogen».

Nygifte norske Andreas fra Nord-Trøndelag og svenske Karen settlet samtidig og i samme område som to andre norske par, Foss og Medjaas. Disse tre claimene ble utgangspunkt for dagens småby Underwood, som Lena var så heldig å få besøke i 2017. Da var hun også innom det lille bygdemuseet Foss Cabin, som ble drevet av en liten, lokal forening. Dette lille huset blir sammen med andre bildekilder, bøker og filmer er forbilde når vi nå skal lage et inventar til Nybyggerstova.

Det er komplisert og dyrt å frakte større ting fra USA, og ikke minst er det greit at amerikanske kulturminner og gjenstander forblir i Amerika, og ikke eksporteres ut av landet. Vi ønsker likevel å fortelle og formidle hvordan livet til de norske immigranter i Midtvesten artet seg. For å skape et troverdig inventar falt det da naturlig for Fortidsfamilien, som liker å drive med håndverk, å selv stå for flere av gjenstandene som skal bli del av nybyggerhjemmet. Vi er dels på jakt etter en messingseng, men fant ut at tre var et minst like relevant material for sengen, og dessuten kan tauseng åpne for mange gode formidlingsgrep. I tillegg til at vi vet at nybyggeren Andreas var bygningsmann, og vant å jobbe med treverk.

Tauseng, eller rope bed er kjent fra langt tilbake, helt tilbake til forhistorisk tid og middelalder. Vi kunne derfor like gjerne brukt den som vikingtids- eller middelalderseng. Det var først da springfjærmadrassene ble vanlige etter midten og mot slutten av 1800-tallet, at tausengene gikk ut av bruk.

Vi tok utgangspunkt i flere ulike bilder og modeller, og gikk løs på oppgaven med å bygge en seng i vinterferien. Tauverket, som veves grovt, fungerer som sengebunn, og selve konstruksjonen henger tett sammen med utviklingen av madrass og frittstående senger med fire føtter. Tauet må stadig strammes for at sengen skal være komfortabel, derav uttrykket:
«Good night, sleep tight».

Selve jobben gjorde vi i Snikkarbua på Hordamuseet, der vi pleier å ha ukentlige Håndverkstreff med gjengen fra Bjørgvin Handverkslag. Siden det var vinterferie, og det ikke var ventet skolebesøk i Snikkerbua, var vi der også på dagtid et par dager. Hele sengen ble laget med håndverktøy, fra saging, til tapping med stemjern og boring av hull til tauene. Det gikk overraskende greit å få tilpasset stokker og hull til å føye delene sammen. Hver del ble merket for å kunne tas fra hverandre og settes sammen igjen, slik det nok også ville ha gjort dersom de var på flyttefot.

Vi gjorde sengen ferdig på Håndverkstreffet uken etter vinterferien, og da var flere av medlemmene til stede og fikk sett vidunderet. Nå er sengen fraktet til Utvandringssenteret på Sletta, hvor siste finpussen er unnagjort. En flink håndverker der har pusset ferdig til glatte flater, og det er gitt et strøk med farge for å tone ned det helt nye treverket, slik at sengen glir litt inn omgivelsene i den gamle nybyggerstuen.

Vi gleder oss til å få sengen på plass en gang etter påske! Oppfølger kommer!

Her kommer et billedgalleri som taler for seg selv:

The Underwood Pioneer House was moved from Minnesota in the US to Sletta on Radøy, and became a part of the Western Norway Emigration Centre museum in 2000. There is no furniture in this Pioneer settlers house, which now shows parts of a photo exhibition and some different types of America trunks. To make the settler life more accessible, the museum wants to recreate an interior similar to what Karen and Andreas and their children could have had when this «House on the Prairie» was new, or rather «The house in the forest».

The newly-wed Norwegian Andreas from Nord-Trøndelag and Swedish Karen settled at the same time, and in the same area as two other Norwegian couples, Foss and Medjaas. These three claims were the starting point for today’s small town Underwood, which Lena was fortunate to visit in 2017. Then she also visited the small village museum Foss Cabin, run by a small local association. This small cabin, together with other picture sources, books and films, is a role model when we now make an inventory for The Pioneer House.

It is complicated and expensive to ship larger items from the United States, and it is for the best that American monuments and artefacts remain in the US and are not exported out of the country. We still want to tell and convey how the lives of the Norwegian immigrants in the Midwest could have been. In order to create a credible inventory, it was then natural for the Past Time Family, who likes to do crafts, to make several of the objects that will be part of the new home. We are partly looking for a brass bed, but figured that wood was at least as relevant material for the bed. Furthermore, a rope bed can open for many good stories and teaching points. In addition, we know that the settler Andreas was a carpenter, and used to do woodwork.

A rope bed is known from far back, all the way back to prehistoric times and medieval times in Europe. We could just as easily use it as a Viking or Medieval bed. It was only when the spring mattresses became common after the middle and towards the end of the 19th century, that the rope beds went out of use.

We started with several different pictures and models, and got on with the task of building a bed during the winter holidays. The rope, which is woven coarse, functions as a bed base, and the construction itself is closely linked to the development of mattress and free-standing beds with four feet. The rope must be frequently tightened to make the bed comfortable, hence the expression: «Good night, sleep tight».

We did the actual job at Hordamuseet, where we usually have weekly Handcraft meetings with the gang from Bjørgvin Handverkslag, our handicraft group. Since it was a winter holiday, and there were no school visits expected in the carpentry workshop, we were there also during daytime a couple of days. The entire bed was made with hand tools, from sawing, to tapping with chisels and drilling holes for the ropes. It was surprisingly easy to join the parts together. Each part was marked to be taken apart and put together again, as would probably have been done if people back then were moving.

We finished the bed at the Handicraft meeting the week after the winter holiday, and then several of the members were present and got to see the wonder. Now the bed has been transported to the Emigration Center at Sletta, where the last finishing touch has been done. A nice craftsman has finished smooth surfaces, and the bed is given a coat of colour to tone down the all-new woodwork, so that the bed slides slightly into the surroundings of the old settler room.

We look forward to getting the bed in place some time after Easter! Sequel coming up!