Fortidsfamiliens eldste barn begynner å bli voksen, og skal stå humanistisk konfirmant til våren. Selvfølgelig skal hun tre inn i de voksnes rekker staselig antrukket i bunad. Hun har hatt diverse barnebunader, folkedrakter og festdrakter i hele oppveksten. Nå er tiden kommet til at hun skal få en ordentlig bunad med stedstilknytning, nemlig en Nordhordlandsbunad, ettersom Lena er fra Holsnøy og Espen, med sin brokete bakgrunn, også har slektstilhørighet blant annet fra Radøy. Vi har samlet deler i en årrekke, etterhvert som vi har kommet over dem både her og der. Da vi giftet oss i 1997 var brudekjolen en nyanskaffet festbunad. Livet på den bunaden ble ganske fort erstattet med ett nytt, fordi det egentlig var litt for knapt, og vi har derfor et flott og rødt liv som Oline kan bruke.

Bringeduken som Lena har brukt er et gammelt arvestykke som er montert på nytt. Oline har også en virkelig gammel bringeduk som hun kunne brukt, men hun syntes den er litt «merkelig» og ville ha ny. Fjorårets julegave til henne var blant annet materialer til ny bringeduk, og hun fikk selv være med å velge mønster. Det var en åttebladrose som var ønsket, men hun synes det blir mye rødt på livet, og ville gjerne ha mer blått. Hun fikk derfor selv velge ut fargepalett, men vi brukte et tradisjonelt mønster fra en bringeduk fra Nordhordland. Lena sin bringeduk er som nevnt arvegods som er montert på nytt. Bringeduken kom fra en gammeltante, tante Kristina  (født ca 1907), til Lena sin far, og hun hadde nok trolig arvet den igjen av sin mor eller bestemor.  Det  var utrolig artig å holde den skjøre, flotte, men dessverre utslitte bringeduken, og plukke den forsiktig fra hverandre. Overraskelsen var stor da vi oppdaget materialene som var brukt til avstiving i duken, vi fant nemlig et stykke rødt klede som var satt sammen av to deler, og inni var det en liten firkant av et eldgammelt blått vevd åkle.

Inspirert av det gamle bringeduken ville vi at den nye bringeduken til Oline også skal ha slike elementer i seg. Hun skal bruke et bunadbelte som også kommer fra samme gammeltante. Vi har derfor valgt å legge inn en gammel vevd løper til avstiving i bringeduken hennes, som kommer fra en annen gammeltante, tante Hanna, Kristine sin søster. Så får vi  noe gammelt og noe nytt også i den, og kanskje, dersom den får et langt liv, kan noen bli overrasket om de åpner bringeduken og finner stykket av løperen. 

Fra de gamle bringedukene ser vi ikke bare at en har brukt det en har for hånden av materialer til fyll, men at det også har vært store variasjoner i bakstykket på bringedukene. Igjen for å unngå så stort innslag av rødt på bringeduken, valgte vi et prikket, blått bomullsstoff til å ramme inn broderiet og kle bakstykket. Øverst er det kantet med et marineblått velourbånd, som er sydd med tilnærmet usynlige små sting.

Nå har den kommende konfirmanten prøvd delene på, og virker fornøyd. Hun har passet på å komme med oppmuntrende ord til sin mor gjennom hele prosessen, som «du er så flink, og det blir så fint», og det har vært kjekt å høre når øyene svidde etter telling av tråder, av å stikke korssting og telle på mønsteret.

Lena sin bringeduk med gammelt broderi montert på nytt i 1997
Gammelt klede som broderiene på Lena sin gamle klut var montert på
Forsiden av den gamle kluten, dette er en kombinasjon av broderi og perler. Et mønstret bomullstoff omkranser broderiet
Baksiden på den gamle bringeduken
Startpunkt på broderiet,
I prosess, omrisset av åttebladrosen er klart
Her begynner det å ta form
Her er alle løse delene til bringeduken klart til å monteres
Et uskarpt bilde av bomullstoffet som monteres på broderiet
Velourbåndet sys på for hånd med nær usynlige, små sting
Olines nye bringeduk er ferdig
Bringeduken er ferdig og prøves på i bunaden

The Pasttimes family’s eldest child will be humanistic confirmand this spring. Of course she will step into adulthood stately dressed. She has had various national costumes, folk costumes and outfits throughout childhood. Now it’s time for her to get a proper bunad with place attachment, namely a Northern Hordaland costume, as Lena is from Holsnøy and Espen, with his checkered background, also has family ties among others from Radøy. We have collected parts for years, as we’ve come across them here and there. When we were married in 1997,  Lenas wedding dress was a newly acquired folk costume. The vest on the costume was fairly quickly replaced by a new one , because it really was a bit too tight, therefore we have a nice red vest Oline can use.

The breast cloth Lena uses is part of an old heirloom, taken apart and assembled again. Oline also have a really old cloth that she could use, but she thought it is a bit «strange» and wanted new one. Last year’s Christmas gift to her was, among other, materials for new cloth, and she got to choose patterns. It was an eight-petalled rose that was wanted, but since she thinks it will be very red because of the vest, she would like to have more blue. She got to choose the colour palette, but we used a traditional pattern from a breast cloth from Northern Hordaland. Lena’s cloth was, as mentioned, old piece which is assembled again. The fabric came from  Lena ‘s father’s old aunt, Aunt Kristina (born about 1907), and she’d probably inherited from her mother or grandmother. It was incredibly fun to hold the fragile but beautiful, but worn out cloth and gently pick it apart. The surprise was great when we discovered a small square piece of an ancient blue woven tapestry hidden between the to layers of red cloth, to stiffen it. 

Inspired by the old cloth, we would also like Oline new piece to have such an elements inside it. She will wear a costume belt that also comes from the same old aunt. We have therefore chosen to include a piece of an old woven tablecloth, which comes from another old aunt, Aunt Hanna, Kristine’s sister. So we both get something old and something new also in it, and maybe if it has a long life, someone migth be surprised if they open the cloth and find the older piece inside.

From the old cloths we can see that there have been a wide variation when it comes to back pieces of breast cloths. Again to avoid using to much red on the cloth, we chose a dotted blue and white cotton fabric to frame the embroidery, and as a backpiece. The top is lined with a navy blue velvet sewn with virtually invisible small stitches .

Now the upcoming confirmand has tested the parts, and seems happy. She was nice to bring words of encouragement to her mother throughout the process, such as » you’re so clever, and it will be so nice ,» and it has been good to hear when the eyes stinged from counting the threads, of sticking cross stitch and counting the pattern.