Det er alt et godt stykke ut på høsten, men først nå har Lena og Karianne fått anledning til å komme sammen for å høste lin fra åkerlappen. Seinsommeren og høsten har vært en svært travel tid for oss, i helgene så vel som i ukene. I tillegg har det vært et forrykende regnvær store deler av tiden, her som i resten av landet. Tirsdag 2. oktober bød likevel sjansen seg. Vi hadde begge tid, og hadde bestemt oss for å la det stå til, og trosse vind og vær.

Vi har i grunnen vært litt bekymret for at hardt regn skulle slå ned hele avlingen, men det ser ut til å ha gått forbausende bra. I deler av åkeren var linstråene slått ned av regnet, men de fleste var uventet nok friske og fine i fargen fortsatt. Noen ytterst få strå, trolig der dem som har ligget på bakken lengst, var brunlige, og vi kunne tydelig se de flossete fibrene inni, noe som viser at røyteprosessen allerede var i gang. Stråene varierte litt både i tykkelse og lengde. Det virker som om det har vært bedre vekstvilkår lengst opp i bakken, og mindre lenger nede, kanskje fordi det er fuktigere der.

Vi har ingen erfaring med rykking, men har forsøkt å lese oss litt opp på temaet. Utstyrt med hyssing, bøtte og trillebår satte vi i gang. Vi tok små håndfuller med lin, og rykket opp. Det var overraskende lett, og lite jord fulgte med, siden linen verken stod dypt eller hadde store røtter. Vi rispet av frøene, og samlet dem i en liten bøtte, før vi buntet sammen og knyttet en hyssingstump rundt. Vi kunne nok sikkert brukt et strå til å gjøre samme jobben, men vi ville ikke ofre noe av vår lille avling.

Det var en regntung og våt ettermiddag og kveld, men det var faktisk opplett akkurat den stunden vi jobbet. Det blir imidlertid tidlig mørkt på denne tiden av året, og vi rakk ikke å rykke opp hele hele åkerlappen før det ble for dunkelt til å se hva vi gjorde.

Den halvparten vi fikk rykket fylte omtrent en trillebår. Resten må vi ta til helgen. Buntene med lin ble hengt til tørk over stokker på loftet i en av løene på museet. Her skulle de ha de beste vilkår for å tørke, slik at vi kan fortsette resten av prosessen med røyting, bråking, rensing, kjemming og til slutt spinning. Forhåpentligvis klarer vi å få noen meter lintråd, som kan bli et lite tøystykke, kanskje et nytt hodelin, eller i det minste et lite lommetørkle til hver?

Det er ennå et godt stykke frem, men vi er ganske godt fornøyde med prosessen så langt. Det er tross alt første gang vi dyrker lin. Mest sannsynlig blir det heller ikke siste gang, for dette var gøy!

Vi har også tidligere skrevet om Prosjekt linåker og Det vokser og trives i linåkeren

Se mer om lin hos Norges linforening