Det ser ut som om at linåkeren har klart seg fint gjennom sommeren til tross for at vi ikke har hatt anledning til å se etter den så mye. Sommerferieukene har flydd og «heldigvis» har det vært en del skiftende vær slik at åkeren ikke har trengt noe mer vanning. Like før Fortidsfamilien tok ferie var vi innom en tur for å se til åkeren og jammen hadde det vokst mye. Spenningen var stor da vi etter fire uker ferie skulle se hvordan det hadde gått. Høye ranke linstrå sto fint i den lille åkeren vår.

Denne helgen så det imidlertid ut til at noen hadde vært inne på det lille inngjerdete området, enten unger eller et dyr, for i hvertfall var det flekkvis slått ned store bunter med lin, og det lå rester av pinner innimellom stråene. Vi forsøkte å reise stråene forsiktig, håper at de tørker opp og reiser seg igjen, slik at vi berger mest mulig av avlingen.

Der linen hadde fått stå i fred kunne vi også se at det var begynt å danne seg små knopper på de høyeste stråene. Det blir nok en gang spennende å følge prosessen videre, med blomstring og modning før det til slutt blir klart for høsting. Da skal linen rykkes opp med roten for å lengst mulige fibre. Når vi kommer så langt vil vi ha klart å gjennomføre første del av prosessen fra frø til strå.

Etter dette gjenstår bare den vanskeligste delen – fra strå til tråd, det vil si å utvinne fibrene fra linen slik at den kan spinnes til tråd, da skal det røytes, tørkes, bråkes og til sist spinnes… Her er massevis å lære seg og prøve seg på!