Sist søndag var det Fanafjellsdagen på Hordamuseet sin stølsavdeling. Hele Fortidsfamilien stilte på reisen til Gamle dager. Dette er en årlig begivenhet, som vi har vært med på mange ganger. Denne gangen skulle det imidlertid bli litt gøyere enn vanlig – i hvertfall for Lena. Hun fikk anleding til både å lage smør og å dra seperatoren, noe hun ikke hadde prøvd før.

Det er populært å komme opp i selet der melken håndteres. Malvin er spesielt begeistret for melkeskummet som kommer fra seperatoren, en Alfa Laval fra 1929. Da denne ble produsert hadde de man ennå ikke funnet opp den lufttette sentrifugen, som medfører mengder av luftbobler i melken. Dette er det deiligste melkeskum man kan tenke seg – som varm is! Espen har hatt oppgaven med å sveive separatoren i mange år – en virkelig tung og slitsom oppgave. Denne gangen var det i perioder skrint med folk på grunn av dårlig vær, og Lena benyttet anledningen til å få forsøke seg på ting som hun bare har sett blitt gjort tidligere, å helle i nymelket melk fra det store melkespannet og over i seperatoren, og deretter få fart på sveiven – en styrkeprøve. Fordi vi gjør dette som en demonstrasjon for publikum, heller vi bare noen få liter melk i seperatoren av gangen, og starter deretter opp fra null hver eneste gang.  I gamle dager helte de selvsagt hele melkeproduksjonen igjennom straks seperatoren kom opp i fart, og svinghjulet gjorde mesteparten av jobben.

Den andre aktiviteten i dette selet var kinning av smør, med en gammel sveivekinne. Råvaren var  sæterrømme. Det går å lage smør av fløte også, men syrnet fløte, altså rømme, gir et mer holdbart sluttresultat. Det var regntungt og knottfullt på stølen denne dagen, og det tunge, relativt kalde været gjordt nok sitt til at det tok ekstra lang tid før rømmen ble til smør, over en time i første runde. Hanne Gunnhild, en av de andre budeiene, var også med oss i selet, og vi må innrømme at det nok var hun som sto for mesteparten av sveivingen på kinnen. Ungene og noen av publikum fikk også sveive.

Vi slo saupen (vesken som skilles fra smøret) over i et spann. Denne kan det lages saupgraut av, en mild og mager type rømmegraut, siden fettet er skilt ut i smøret. Etter saupen var slått av ble smøret skylt med reint vann flere ganger, og klumpene ble pakket sammen til en hel masse. Vi måtte skylle helt til vannet ble klart. Etterpå var det viktig å «vri» ut så mye vann som mulig også. Det er viktig å få ut vannet før saltingen, siden salt binder vann, og mye fukt i smøret vil gjøre det mindre holdbart og gi for myk konsistens. Siste del av prosessen er å salte smøret, både for smak og holdbarhet. Da gjensto det bare å smake på produktet: Et tykt lag ferskt, smakfullt smør på flatbrød. Vi var riktig fornøyde med resultatet.

Oline har vært med på dette flere ganger før, siden det var barna som pisket fløte til smør i Lejre, og hun laget også smør flere ganger på Ullandhaug. Espen har selvsagt også prøvd før, i embets medfør, og kom med nødvendige råd og vink.

Vi hadde en kjempeflott og lærerik da på stølen. Det er gøyt å slippe til å få forsøke seg på aktiviteter på egenhånd – nå er vi klare for å håndetere dette selv ved en seinere anledning. Det er definitivt ikke siste gang vi lager smør!