Vi tenker å dele noen flere innblikk i og erfaringer fra vår lille pilegrimsvandring i sommer. Dette var ikke en tur vi tok bare for å trekke frisk luft og få mosjon, ei heller en pilegrimsvandring i våre «indre landskap». Vi ville først og fremst få et inntrykk av hvordan det var å gå på fottur i middelalderen, i tidsriktig fottøy.

We want to share some more insights and experiences from our little pilgrimage hike this summer. This hike was not meant for just exercise or breathing the fresh mountain air, nor as a pilgrimage in our «inner landscape». The main goal was to get an impression of what it would be like to go hiking in the Middle Ages in Medieval style footwear. English text below the photos

Selvsagt er hele bekledningen og utstyret avgjørende når en begir seg på langtur, enten man bruker moderne eller gammeldags utstyr. Det kan være mange ting man er ute etter å prøve ut, men for oss fremsto imidlertid skoene som det aller viktigste. Vi er jo ikke ukjent med å bruke middelaldersko mange timer eller dager i strekk, men det er noe helt annet å gå milevis i slikt fottøy i krevende terreng.

De som kjenner oss vet at vi aldri tar lett på bruken av korrekte sko til historiske drakter. Skoene er like viktige som resten av fremtoningen, og helt avgjørende for innlevelsen når man driver med levendegjøring av historien. Det er nå en gang slik at de som levde før oss klarte seg gjennom allslags strabaser i det fottøyet de faktisk hadde tilgjengelig. Vi ønsket å kjenne på kroppen hvordan en lengre tur kan ha artet seg, og da er fottøyet og komforten knyttet til dette helt avgjørende.

Sannsynligvis hadde velstående mennesker i middelalderen flere par sko til ulik bruk, men de fleste hadde nok bare ett par sko av gangen, om de i det hele tatt hadde råd til skikkelige sko. Med dette i tankene valgte vi å bruke sko vi hadde for hånden, i stedet for å lage noe nytt. Imidlertid med to litt ulike tilnærminger. Lena tok på seg skoene hun vanligvis pleier å bruke når hun går i middelalderdrakt. De er flere år gamle, godt inngått, av relativt tynt lær, både i overlær og såler. Hun hadde ellers kun tynne, sydde strømper av ull på føttene. Espen, som alltid har vært vant til å bruke kraftige fjellstøvler med tykke ullsokker i på fjelltur, valgte et par kraftige sko i litt tykkere lær, ett nummer for store, slik at det var plass til et par med tykke nålebundne sokker, i tillegg til hosene.

Begge hadde krøllhårsåler i skoene. De gir nok litt demping, men først og fremst beskytter de føttene mot fukt og kulde. Skoene var godt innsauset med fett, og derfor rimelig vannavstøtende. Mange middelaldersko har en såkalt bes, dvs. en skinnremse mellom såle og overlær, som beskytter sømmen, og i tillegg gjør skoen tettere. Det er vi begge glade for at vi hadde, siden det var veldig vått i terrenget. Uten bes kunne også sålesømmen lettere blitt skadet av skarpe stein og kvister, som det var mange av. Vi holdt oss lenge tørre på beina, men når man går milevis og timevis i myrlendt terreng vil man før eller siden få vann over kantene på skoene. Til slutt gir man blaffen, og marsjerer gjennom myrer og bekker. Høyere sko, eller aller helst støvler, ville nok likevel ha vært å foretrekke, noe som er skrevet bak øret til neste gang. Vi var i alle fall glade for at vi hadde sko med frontsnøring, og ikke sidesnøring.

Glatte lærsåler kan være utfordring selv i vått gress på nesten flat mark. På denne turen var det mange steile oppover- og nedoverbakker, og rikelig med gjørmete partier, røtter, sleipe steiner og knauser. Man bruker mye ekstra krefter som følge av dette. Vi var veldig glade for at vi hadde med oss lange vandrestaver, som helt naturlig fungerte som et tredje bein i brattlendet, både til å holde igjen nedover og skyve seg oppover. Stavene var også svært gode å ha over våte og møkkete partier langs stien.

Vi har jo også tidligere merket at å bruke denne type sko med tynne såler gir et annet ganglag enn vi er vant til. Følsomheten for underlaget fører til at foten settes ned på en annen måte, mer fremme på tåballene eller med hele sålen, fremfor å trå ned med hælen først. Når sålen føyer seg etter underlaget, kan man legge ulik vekt ettersom det er ujevnt terreng eller stein, røtter eller andre ting som stikker opp. Man kan også til en viss grad bruke tærne til å gripe.

Folk var nok mer vant til lange vandringer i middelalderen, og ikke minst å gå uten dempede sko. Vi ble som ventet ekstra slitne i føttene, mer enn på vanlig fjelltur, sikkert en kombinasjon av manglende demping og støtte, annerledes ganglag, glatte såler med mindre tak osv. Vi var ellers mer sliten i armene enn vi pleier å være på tur, åpenbart på grunn av den aktive stavbruken.

Ingen av oss pådro oss noen skader eller plager, til tross for det intime forholdet vi fikk til underlaget vi gikk på. Mest ubehagelige var det å gå på Vidden mot Ulriken, snaufjellet der stien gikk mye på store stein og grovt, hardt underlag, og selvsagt de omtrentlig 1500 trappetrinnene ned fra Ulriken. Ingen av oss fikk gnagsår, siden skoene er myke og føyelige, men føttene ble litt hovne. Det virker ellers som om Lenas tynne sko fungerte like greit som Espens kraftige, i alle fall på en sommertur som denne. Vi fikk ikke bruk for reparasjonsutstyret vi hadde med, heller ikke reserveskoene.

PS! Fotograf på turen var Fortidsfamiliens yngste sønn, som var med på turen i moderne sko, klær og utstyr.

Of course, the entire clothing and equipment is important when embarking on a long trip, whether you use modern or old-fashioned gear. There can be many things one is looking to try out, but for us, testing the footwear was the most important element. We are not unfamiliar with wearing medieval shoes for many hours or days in a row, but to walk for miles in such footwear in demanding terrain is something completely different.

We never take lightly on the use of period shoes for historical costumes. The shoes are just as important as the rest of the appearance. For us, dressing up for reenactment and living history is not just about how you look, but also what it feels like to wear the outfit. When you want to experience what a longer hike would have felt like, the footwear and comfort associated with this absolutely crucial. After all, those who lived before us managed to get through all sorts weather and hardships in their (from a modern point of view) primitive footwear.

Probably some well-off medieval people had several pairs of shoes and boots for different uses, but most people probably wore out one pair of shoes at the time, if they could afford proper shoes at all. We discussed whether to make high shoes or even boots, but decided to use shoes we already had on hand. However, we chose two different approaches. Lena put on the shoes she usually wears when she wears a medieval costume. They are several years old, well-used, of relatively thin leather, and with almost worn out soles. She otherwise only had thin stockings of wool on her feet. Espen, who has always been used to wearing heavy mountain boots with thick wool socks on a mountain hike, chose a pair of brand new, heavy shoes in slightly thicker leather, one size too large, with room for a pair of thick needle-bound socks, in in addition to the woolen hose.

We both had horsehair insoles in our shoes. It probably provides a little cushioning, but first and foremost they protect the feet from moisture and cold. The shoes were heavily greased, and therefore reasonably water-repellent. We both used shoes with rand, that is a leather strip between the sole and the upper, which protects the seam, and in addition keeps water from leaking in. A good choise, as the terrain we walked through was very wet. Without the rand, the sole seam could also easily have been damaged by sharp stones and twigs, of which there were many. We stayed dry on our feet for a long time, but when you walk for miles and hours in marshy terrain, sooner or later you will get water over the edges of your shoes. Finally, you don’t care, and march through marshes and streams. Higher shoes, or even boots, would have been preferable, which is noted until next time. At least we were happy that we had shoes with front lacing, and not side lacing.

Smooth leather soles can be a challenge even in wet grass on almost flat ground. On this trip there were many steep uphills and downhills, and plenty of muddy sections, roots, slippery rocks and boulders. One uses a lot of extra energy as a result of lack of proper grip. We were very happy we brought long walking sticks, which naturally acted as a third leg in the steep slopes, both to push us upwards and to hold back when going downhill. The poles were also very good to have for crossing wet and dirty parts along the trail. 

We have also previously noticed that using shoes with thin soles gives a different gait than we are used to. One is stepping in a different way, more on the front foot or even with the whole sole, rather than stepping down with the heel first. The sole gives in to the surface, and one can adjust for uneven terrain or rocks, roots or other things that protrude. One can also to some extent use the toes for gripping. 

Medieval people were probably more used to long hikes than modern people, and certainly to walk without cushioned soles. As expected, we became extra exhausted in our feet, probably mostly due to lack of cushioning and support, different gait and slippery soles. We were a bit tired in the arms, obviously due to the active use of poles. 

None of us suffered any injuries or ailments, despite the intimate relationship we had with the surface we walked upon. It was most unpleasant to walk on the barren mountain, on large rocks and rough, hard ground, and of course the ca. 1500 steps down from Ulriken. None of us got any blisters, since the shoes were soft and pliable, but the feet became a little swollen. It seems that Lena’s thin shoes worked just as well as Espen’s heavy shoes, at least on a summer trip like this. We never got to use our shoe repair kit nor the extra shoes we brought along. 

PS! Photos by The Past Time Family’s younges son, who came along in modern shoes, clothing and equipment.