Vidar er kanskje ikke den mest kjente norrøne guden, men han er den desidert best skodde av æsene. Før verden går under i Surts flammer, river han i filler den mektige Fenrisulven. Æren for denne heltedåden må han imidlertid dele med vikingtidens skomakere.
Vidar may not be among the best known Norse gods, but when it comes to footwear he outranks the other Aesirs by far. Before the world is scorched by Surt’s flames, he kills the mighty wolf Fenris. To commit this deed of greatness, he relies heavily on the shoemakers of the Viking age.
English text at the end
Gylvaginning, første del av Snorres Edda, er en slags lærebok i norrøn mytologi. Vi hopper frem til Ragnarok, der guder, jotner og andre makter braker i hop, og Allfaderen stirrer inn i gapet på Fenrisulven:
Ulven sluker Odin, og det blir hans bane, men straks etter dukker Vidar opp, og setter foten i ulvens underkjeve. På foten har han skoen som det har blitt samlet til i alle tider. Det er kilestykkene som folk skjærer fra skoene ved hælen og tåen. Derfor skal man kaste bort disse kilene om man ønsker å komme æsene til hjelp. Med den ene hånden tar han tak i ulvens overkjeve og river sønder dens gap, og det blir ulvens bane.
Det hører med til historien at kraftkaren med tøffe sko er en av de få som reiser seg fra asken og ruinene av verden…
Det meste her er selvsagt lett å forholde seg til, for hvorfor skal vi ubetydelige mennesker tvile på gudenes krefter og verdens uunngåelige skjebne? Derimot vil det nok for de fleste være litt uklart hva som menes med kilestykkene man skjærer ved hælen og tåen. Dette gir imidlertid fullstendig mening når man ser nærmere på vikingtidens sko. De fleste skoene fra vikingtiden har en såle med en oppoverbøyd, kileformet hæl, og et tilsvarende innsnitt i hælpartiet på overlæret. Grunnen til dette er nok ikke bare at man skal hjelpe Vidar med å stoppe Fenris, men også for at man ikke skal tråkke i stykker hælsømmen. Denne hælformen gikk ut av bruk ved midten av 1000-tallet. Omtrent på samme tid fikk Kvitekrist et solid fotfeste i Skandinavia, og heldigvis med en helt annen strategi for å frelse verden, for han gikk i sandaler.
Kilene ved tåen er derimot litt vanskeligere å forstå seg på, men trolig kan disse knyttes til en enklere type sko, som er laget av ett stykke skinn, med såle og overlær i ett, der to eller tre spisser møtes for å forme tåspissen. Da må man skjære bort en eller to spisse kiler ved tåen. Denne type sko forutsetter iblant også at man skjærer bort to kiler i hælen også, ikke bare én. Enda flere kiler til Vidars supersko!
Espen har de siste par-tre årene tatt vare på alle hælstykkene fra vikingtidsskoene med trekanthæl han har laget. Han ser nå til sin skrekk at dette er imot gudenes vilje. Bitene skal jo kastes bort! Hva om verden er i ferd med å gå under (mye tyder jo på det, ærlig talt), uten at Vidar har fått med seg Espens haug med kiler?! Noe må gjøres, og det kvikt! Spørsmålet er bare hva? Det står nemlig ingen ting om hvor lærkilene skal kastes eller hvordan. Gjenbruk, som ofte er løsningen på andre avfallsproblemer, er i alle fall utelukket her. Det er Vidar som skal gjenbruke dem. Var det kanskje tilstrekkelig bare å kaste lærbitene sammen med annet avfall? Kanskje de heller bør ofres i en eller annen seremoni? Brennes? Graves ned? Kastes i vannet? Hva skal en stakkars skomaker gjøre?!
Hvilke andre kilder enn middelalderforfatteren Snorre Sturlason (1179-1241) har man til Vidars sko? Gosforthkorset, et steinkors fra 900-tallet fra Cumbria i England, som er dekorert med flere scener fra norrøn mytologi, viser blant annet et bilde av Vidar med foten i Fenris kjeft. Ledbergssteinen, en runestein fra Östergötland i Sverige fra 1000-tallet, avbilder også Vidar med foten i gapet. Disse viser tydelig at fortellingen om Vidars sko ikke bare er noe Snorre fant på for å utbrodere endetidsvisjonen fra Voluspå. Det samme gjør altså selve de kileformede stykkene ved hæl og tå, detaljer som gikk ut av bruk mer enn hundre år før Snorre ble født. Samling av lærbiter til Vidars sko må derfor ha vært en viktig del av vikingtidens forestillingsverden, og noe som de fleste som laget sko dengang må ha tatt hensyn til. Det er derfor også viktig i formidlingen av vikingtidens sko og skomakervirksomhet.
Gylfaginning, the first part of Snorre’s Edda, is a kind of textbook in Norse mythology. We jump forward to Ragnarok (the end of the world), where gods, Jotuns and other creatures clash together, and the Allfather stares down Fenris’ throat:
The wolf swallows Odin, which becomes his end, but immediately afterwards, Vidar enters and puts his foot in the wolf’s lower jaw. On the foot he wears the shoe that has been collected for at at all times. It is made from the wedges that people cut from the shoes at the heel and toe. Therefore, one has to throw away these wedges if one wants to aid the Aesirs. With one hand he takes hold of the upper jaw of the wolf and tears apart his gap, and that is the end of the wolf.
It belongs to the story that the strong, silent guy with tough shoes is one of the few that rises from the ashes and ruins of the world…
Of course, most of this is easy to relate to, for it is not for us insignificant humans to doubt the powers of the gods and the inevitable destiny of the world. However, it is probably a bit unclear what is meant by the wedges cut from the heel and toe. However, this makes completely sense if we take a closer look at the construction of Viking Age shoes. Most of the Viking Age shoes have a sole with an upwardly bent, wedge-shaped heel and a corresponding incision in the heel portion of the shoe upper. The reason for this is not only to support Vidar in stopping Fenris, but also to avoid stepping on the heel seam. This heel shape went out of use in the mid 11th Century. About the same time, Christ got a solid foothold in Scandinavia. Luckily he had a completely different strategy for saving the world, because he only wore sandals.
The wedges on the toe are, however, a little more difficult to understand, but probably these can be linked to an older and simpler type of footwear, made out of one piece of leather, with sole and leather in one. In the front three triangles meet to shape the toe tip. Then one has to cut out two wedges by the toe. In addition, this type of shoes also often requires cutting two wedges in the heel, not just one. Even more pieces for Vidar’s divine shoe!
Over the last couple of years, Espen has put aside all the triangular heel pieces from the Viking-time shoes he has made. He is now terrified that by collecting these wedges he has commited an act against the will of the gods. The bits must be thrown away! What if the world is about to go under (honestly, there are lots of omens) without Vidar having Espen’s bunch of wedges to aid him?! Something has to be done and quickly! The question is just what? The story does not point to how and where to throw them. Recykling, which often is the solution to other waste problems, is in any event excluded here. It is only Vidar who is suposed to reuse them. Could it be enough just to throw the pieces of leather together with other waste? Perhaps they rather should be sacrificed in some kind of ceremony? Set fire to? Being buried? Thrown into the water? What shall a poor shoemaker do when the world’s faith is at risk?!
What other sources do we have regarding Vidar’s shoe, besides the Medieval writer Snorri Sturluson (1179-1241)? The Gosforth Cross, a 10th Century stone cross from Cumbria, England, is decorated with several scenes from Norse mythology, shows, among other things, a picture of Vidar with the foot in Fenris’s mouth. The Ledberg stone, a runestone from Östergötland in Sweden from the 11th Century, also depict Vidar with his foot in the wolf´s gap. These clearly show that the story of Vidar’s shoe is not just something Snorre invented. Another piece of evidence are the wedge-shaped pieces themselves, details that went out of use more than a hundred years before Snorri was born. Hence, collecting scrap for Vidar’s shoe must have been an important part of the Viking Age mentality, and something that most of the shoemakers must have taken into account.
Fortidsfamilien - reiser i tid / The Past Time Family - Timetravellers 