Det har vært ganske travelt i det siste, med mye å fortelle om, men liten tid til å skrive om det. Vi har med andre ord litt å ta igjen her…
Espen har (som forrige post pekte frem mot) nettopp vært på garvekurs i regi av Bjørgvin Handverkslag, hele tre helger på rad i februar og mars. Kurset ble holdt på Hordamuseet, som er Handverkslagets base og tumleplass. Kurslederen, Miika Vanhapiha, er en dyktig og erfaren garver, og flink til å lære fra seg. Han er også blant grunnleggerne av den finske steinaldergruppen Kuttelo, som driver med eksperimentell arkeologi og levendegjøring av steinalderen. Hordamuseet og Handverkslaget har også tidligere hatt besøk av Kuttelo-medlemmer, både på et tidligere garvekurs og to ganger på Steinalder- og bronsealderedagen.
En av tankene med kurset er at medlemmer av Handverkslaget skal kunne produsere egne skinn til noen av sine prosjekter, både individuelle og felles. Espen sikter ikke mot å bli selvforsynt, til det bruker han alt for mye skinn. Det er likevel godt å kunne prosessen, når man jobber så mye med skinn som han gjør, og kjekt innimellom å kunne lage noe av skinn man har garvet selv, helst noe litt spesielt.
Denne gangen garvet vi med vegetabilsk olje og egg, til forskjell fra sist, da vi brukte hjernemasse. Som de fleste andre deltagerne, garvet Espen to hjorteskinn. Han valgte seg først ut et nydelig skinn med tykk, rødlig vinterpels, som fikk bli sittende på. Etter mye jobbing ble det mykt og fint, velegnet for bekledning. Kanskje det blir del av en parkas en vakker dag, men foreløpig får det tjene som en fell. Det andre skinnet, som røytet kraftig, ble tilberedt som buckskin. Først ble det avhåret i kaliumhydroksid, før epidermis (overhuden) ble skrapt av. Resultatet ble veldig bra, mykt og smidig. Røyking er en viktig del av prosessen, men røykelukten er så intens at skinnet måtte henges til lufting på loftet. Espen har også et buckskinn fra sist garvekurs, og vurderer å sy dem sammen til en ermeløs kjortel.
Kurset gikk fra morgen til langt på kveld hver av dagene. At garving er tungt og slitsomt erfarte Espen allerede på forrige kurs for et par år siden, og inntrykket holdt seg. Hadde man drevet med skraping og mykgjøring av skinn i timesvis hver helg, hadde det ikke vært noe problem å holde seg i form. Det kan også være svært tidkrevende, særlig når det er kaldt og fuktig i været, fordi det tar så lang tid å tørke skinnene, noe som skal gjøres flere ganger i prosessen. Den utstrakte bruken av hårfønere var på grensen til det absurde. Neste gang velger vi nok en annen tid på året. En annen kunnskap Espen fikk tilegnet seg var at uluer ikke er rett redskap til skraping av hjorteskinn. Heldigvis hadde kurslederen med seg redskaper av sorten vi trengte. Vi får håpe uluene kan brukes til noe annet…
English text below pictures
It has been quite busy lately, with lots to tell, but little time to write about it. In other words, we have a bit of catching up to do…
Espen has (as our previous post pointed towards) just attended a tanning course organized by our craft group, Bjørgvin Handverkslag, spanning over three weekends in a row in February and March. The course was held at Hordamuseet, which is the craft group´s base and playground. The instructor, Miika Vanhapiha, is a skilled and experienced tanner, and a good teacher. He is also among the founders of the Finnish Stone Age group Kuttelo, well known for high level Stone Age experimental archeology and living history. Hordamuseet and the craft group has also previously been visited by Kuttelo members, both at an earlier tanning course and twice at the Stone Age and Bronze Age Day.
One of the ideas behind the course is for members of the craft group to be able to produce their own skins for both individual and joint projects. Espen does not aim to be self-supplied. His leather consumption is way to high for that. Knowledge of and experience with tanning is a good thing, when working as much with leather as he does. Making something special for your own use from leather you have tanned yourself also adds some value.
This time we tanned with vegetable oil and eggs, unlike last time, when we used brain mass. Like most other participants, Espen prepared two deerskin. First he chose a lovely skin with thick, reddish winter fur, which deserved to stay on. After a lot of work, the skin was soft and fine, suitable for clothing. Maybe it will be part of a parka someday, but for now it will serve as bed spread or sleeping blanket. The second skin was prepared as buckskin. First, it was dehaired with potassium hydroxide, before the epidermis (the outer skin layer) was scraped off. The result was very good, soft and pliable. Smoking is an important part of the process, but the smoke smell is so intense that the skin has to stay in the attic for some weeks. Espen also made a buckskin at the previous tanning course, and considers to stitch them together into a sleeveless tunic.
The course lasted from morning until late evening each day. At the previous course a couple of years ago, Espen experienced that tanning is heavy and tiring, and his impression remains intact after this lesson. If he had to do hours of scraping and softening of leather every weekend, keeping in shape would not have been a problem. Tanning can also be very time consuming, especially in cold and damp weather, because it takes so long to dry the skins, which should be done several times during the process. The widespread use of hairdryers were bordering on the absurd. Next time we will choose another time of year. Another knowledge Espen acquired was that ulu-knives are not the right tool for scraping deerskin. Fortunately the instructor brought tools of the kind we actually needed. Let us hope the ulu-knives can be used for seomething else…
Fortidsfamilien - reiser i tid / The Past Time Family - Timetravellers 