Levende lys / Candles

Det nærmer seg jul, den tiden på året der vi bruker mest levende lys. I den anledning syns vi det passer godt med en post om nettopp dette temaet. Vi byr på både historisk opplysning(!) og praktiske eksperimenter, kombinert med litt synsing.

Espen er mer enn gjennomsnittlig opptatt av levende lys, men selvsagt helst dem som er brent opp for lenge siden. Når man lever av å formidle leveviset i gamle dager, kommer man selvsagt stadig innom belysning. Imidlertid er dette et tema som også setter preg på det hjemlige miljøet. Han er nemlig så glad i gamle lysestaker at han har samlet seg en hel skog av dem.

Talglys har vært en vanlig lyskilde både i byene og på landsbygden her i landet siden middelalderen, kanskje enda lenger. Talglys ble laget av dyrefett, helst i slaktetiden i november, og fortrinnsvis av talg fra sau. I 1824 ble stearinlysene introdusert, og fortrengte raskt talglysene, selv om de fremdeles var i bruk enkelte steder på landsbygden et godt stykke inn på 1900-tallet. En annen viktig oppfinnelse, gjort i 1825, var den flettede lysveken, som brant i samme takt som lysmassen. De foregående, tvinnede vekene brant ujevnt og splittet seg, og måtte til stadighet stusses med en lyssaks, slik at ikke lyset skulle brenne ukontrollert. Selv om vi moderne mennesker stort sett bare bruker stearinlys til hygge og kos, har vi mye erfaring med hvordan de brenner. Talglys er det derimot få som har erfaring med. Allikevel forestiller vi oss gjerne at de brenner med en illeluktende eim og at de gnistrer, spruter og oser.

Espen har dyppet stearinlys på Hordamuseets julearrangement i årevis. I like mange år har han tenkt at det skulle vært morsomt å prøve å lage talglys også. I år fikk han endelig prøvd ut dette. Resultatet ble forbausende bra, selv om talglysene ble mer ujevne og ruglete enn stearinlysene. Det kan imidlertid ha sammenheng med manglende erfaring med dypping i talg, som bl.a. krever en lavere temperatur enn blandingen av stearin og parafinvoks som er vanlig i dag. Talglysene er skjørere enn stearinlys, og de er feite å ta i. De lukter slett ikke ille, har bare en svak duft av kokt kjøttmat om man holder dem rett foran nesen, men når fettet harskner blir det nok andre boller (det skal selvsagt sjekkes).

Når man først har laget talglys, må man selvsagt også prøve hvordan de brenner. Vi tok to lys av samme lengde og bredde, ett av talg og ett i stearin/parafinvoks, og brant dem samtidig. Utgangspunktet vårt var selvsagt at en antagelse at talglys var dårligere enn stearinlys, men der var det duket for noen overraskelser. Det første vi merket oss var at talglyset brant like pent som stearinlyset. Ingen gnistring eller fresing. Stearinlyset brant med nesten dobbelt så høy flamme som talglyset, og hadde åpenbart større lysstyrke. Til gjengjeld varte talglyset mye lenger. Etter 3 timer og 41 minutter sluknet stearinlyset, mens talglyset lyste i hele 5 timer og 56 minutter!

Vi har selvsagt enda et eksperiment i ermet. Det forrige ble gjort med moderne, flettede veker. Talglys har tradisjonelt hatt veker laget av snor, hyssing og garn, gjerne i hamp og lin. Espen dyppet selvsagt også noen lys med tvunnet hampesnor. Der skal vi si det ble gnistring og fresing. Det var godt vi hadde en messingbrikke under staken. Veken splittet seg og småbiter drysset ned i lyset, og den vokste til den krøllet seg. Vi fikk erfare at lyssaksen var et meget viktig redskap, og måtte til stadighet snyte veken. Dette var et lys det ikke var fristende å slippe av syne. Den foreløpige konklusjonen på vårt lille eksperiment er at det først og fremst er de gamle vekene som fikk talglysene til å oppføre seg dårlig, ikke selve talgen.

 

Christmas approaches, the time of year when we use the most candles. With this in mind, we think a post about this very subject is apropriate. We offer both historical enlightenment(!) and hands-on experiments, combined with a little guesswork.

Espen is more than average interested in candles, but he naturally prefer those which burned up a long time ago. When you earn a living teaching about life in the old days, lighting is a central theme. However, this interest also put its mark on the domestic environment. He is in fact so fond of old candlesticks that he has gathered a whole forest of them.

Candles have been used both in towns and on the countryside in Norway since the Middle Ages, perhaps even longer. The old candles were made from tallow, usually in November, when animals traditionally were slaughtered, and preferably from sheep. In 1824 steraic candles were introduced, and quickly became popular on the expence of tallow candles. However tallow candles were still in use some places on the countryside well into the 1900s. Another important invention, made in 1825, was the braided Candlewicks, which burned at the same rate as the candle material. The preceding twisted wicks burned unevenly and split up, and had to be continually cut with a candle snuffing scissor to prevent it from burning uncontrolled. Although we modern people are mostly using stearic candles for celebration and coziness, we have a lot of experience watching them burn. Few people however have experience with tallow candles. Still, we imagine that they burn with a malodorous stench and that they are oozing, squirting  and sending off sparks.

Espen has dipped stearic candles at Hordamuseet´s Christmas program for lots of years.  This year he also finally tried out dipping tallow candles. The result was surprisingly good, even though the tallow candles were rougher and coarser than the stearic candles. However, this may be due to lack of experience with dipping in tallow, which, requires a lower temperature than the mixture of stearin and paraffin wax, which is commonly used for makin candles today. Tallow candles are more fragile than stearic candles, and they are a bit greasy to touch. They do not smell bad at all, only a faint scent of cooked meat if you hold them close to your nose. In time, when the fat turns rancid, the smell will probably get worse (to be investigated).

We also wanted to see how tallow candles burn. We took two candles of the same length and width, one made of tallow and the other one from stearin and paraffin wax, and burned them simultaneously. We had the assumption that the tallow candles were inferior, but were in for some surprises. The first thing we noted was that the tallow candle burned just as nicely as the stearic candle. No sparking or squirting. However the steraic candle burned with almost twice as high flame as the tallow candle, and obviously made more light. In return the tallow candle burned much longer. The stearic candle extinguished after 3 hours and 41 minutes, while the tallow candle was lit throughout 5 hours and 56 minutes!

We have yet another experiment up our sleeve. The previous one was done with modern, plaited wicks. Candles have traditionally had wicks made of cord, string and yarn, preferably hemp and flax. Espen dipped some tallow candles with a twisted hemp cord. Boy was it sparking and milling. It was a good thing we had a brass plate under the candlestick. The wick split up and it grew until it curled, and small pieces fell off and into the light, causing it to drip. We had to use the snuffing scissors constantly tp trim the wick. Obviously this kind of candle was not secure to leave unattended. The preliminary conclusion after our little experiment: It was primarily the primitive wicks and not the tallow that led oldfashioned candles to misbehave.

 

 

Reklamer

~ av Lena & Espen den desember 16, 2015.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

 
%d bloggere like this: