Kvinnekyse fra 16-1700-tallet / 17th-18th Century woman’s bonnet

Espen var forleden dag i kontakt med May Lis Ruus, forfatteren av den historiske romanserien «Nattmannens datter», som er lagt til Bergen på begynnelsen av 1700-tallet. Fordi hun vet at Espen er interessert i historiske drakter, fortalte hun i forbifarten at hun skulle lage seg en kvinnekyse i ull fra overgangen mellom 16- og 1700-tallet, tilsvarende en hun har omtalt i bøkene. Hun spurte Espen om han ville ha mønsteret, slik at han også kunne lage en slik. Mønsteret har vært brukt til et filmkostyme. Vi vet ikke om det er kopiert etter en bevart kyse, eller om man har sluttet seg til formen ut fra en illustrasjon, men lignende kvinneluer er i alle fall godt dokumenter.

Vi er etter hvert blitt så vant med å ha noe håndarbeid mellom fingrene, at vi blir litt desperate når vi ikke har noe for hånden. Særlig gjelder det Espen. Listen over det han ser for seg å lage utover vinteren og våren er for så vidt ganske lang, men det er veldig kjekt med noen små, enkle prosjekter man kan gjøre innimellom, som verken krever mye plass, innkjøp av nye materialer eller noe særlig med forberedelser. 

Når man skal lage småplagg bør man ta en titt i restehaugen før man kjøper nytt stoff. Tekstilene man bruker til historiske klær er ofte ganske dyre, så det gjelder å utnytte dem godt, slik våre forfedre også gjorde med sine tekstiler. For noen år siden laget Espen seg en lang, halvsirkelformet middelalderkappe av grå, tykk vadmel. Det blir ganske mye til overs etter et slikt prosjekt – helt perfekt til luer, hatter, hetter o.l.

Kysen er laget av to stykker, sydd sammen for hånd med små, tette sting i kraftig lintråd. Både sømrommet omkring midtsømmen og de innbrettede kantene er sydd ned med tette kastesting, og en ulltråd er lagt inn langsetter kantene for å hindre at de rakner. Kanskje litt overdreven sikring av et så kraftig tovet materiale, men man bør ikke lage historiske plagg etter hvor mye man bruker slike i dag. Før hadde de fleste et lite utvalg klær som de brukte konstant, og da ble slitasjen stor.

Det tykke, faste stoffet, de nedsydde kantene og kantingen gir kysen en jevn og fin fasong. Sidene så først ut til å bli stående litt ut, men da rynkingen i nakken kom på plass, sluttet luen godt omkring hodet og ansiktet. For å rynke den i nakken, tråklet Espen to rader med forsting, og strammet til, sydde deretter fast en remse over rynkene for å holde dem på plass, og trakk så ut tråkletråden. Vi vurderte også å lage snor under haken, slik denne typen hodeplagg gjerne har, men den sitter så godt at vi slo det fra oss. 

 

The other day Espen was in contact with May Lis Ruus, author of the historical novel series «The Nightman’s Daughter», where the story takes place in Bergen in the early 1700s. Because she knows that we are interested in historical costumes , she told that she was making a woman’s bonnet in wool from the transition between the 16- and 1700s, similar to the one she described in the books. She asked Espen whether he would like to have the pattern, so that he also could make one. The pattern has been used for a movie costume some years ago. We don´t know if it originates from a preserved bonnet, or whether it´s derived on the basis of an illustration, but similar female bonnets are certainly well documented in that period.

We have become so accustomed to having needlework between our fingers, that we get a little desperate when we don´t have anything in our hands. This is especially true for Espens part. The list of what he is planning to make throughout the winter and spring is pretty long, but it is very nice with some small, simple projects one can do in between, which does not require much space, purchasing new materials or any  preparations  in particular .

When about to make smaller items, one should take a look in the rag pile before buying new material. Since the fabrics we use for historical clothing are often quite expensive, it is best to utilize them well, as our ancestors also did with their textiles. A few years ago ​​Espen made a  long, semicircular medieval gown of gray, thick wadmal. There are a lot of spare fabric after such a project – just perfect for hoods, hats, caps, etc.

The bonnet is made ​​of two pieces, sewn together by hand with small, dense stitches in heavy linen thread. Both the edges around the middle seam and the folded outer edges are sewn down with hemming stitches, and a woolen string is placed along the edges to prevent them from unraveling. Maybe a little excessive securing for such a heavy felted material, but one should not make historical garments on the basis of how much you use these today. In earlier times most people had a small range of clothes that they used constantly, and these were of course exposed to heavy wear.

The thick, solid, sewn down edges gives the bonnet a smooth and nice shape. At first the sides appeared to be pointing slightly out, but after pleating the neck, the cap joined well around the head and face. To pleat the neck part, Espen made two rows of running stitches and tightened, ​​then fastened a stay band, a strip of cloth to keep the pleats in place, before he removed the stitches. We also considered making strings or laces under the chin, which is common on this type of headgear, but it fits so well that we let it be. 

Advertisements

~ av Lena & Espen den februar 6, 2014.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

 
%d bloggers like this: