Når man skal lage jernalderfottøy ser man oftest til de åpne, lave skoene fra danske og tyske myrfunn. Det er vanskelig å tenke seg at man kunne gå rundt i noe slikt om vinteren, når man subbet rundt i snø og slaps. Om man ønsker noe litt røffere kan man f.eks. se til et norsk funn (T17400), fra Leksvik i Nord-Trøndelag. På 1940-tallet ble det funnet to støvler stående rett opp og ned i en myr, som om noen bare hadde trakket ut av dem. Det var vanlig å bløyte hudsko i vann, selv om vi vil anta at det var viktigst for dem som var laget av råhud, som ble hardt og stivt når den tørket. Disse var faktisk av garvet skinn, trolig fra hest. Myrene var også åsted for ritualer og offer til guder og andre makter, og man kan heller ikke se bort fra at hensettelsen hadde en sammenheng med dette. Her skal vi ikke argumentere for verken en praktisk eller kultisk løsning, kun ta for oss det vi kan si om selve støvlene.

Skoene ble opprinnelig pollendatert til førromersk jernalder, men slike dateringer kan man ikke lenger feste lit til. De sier kun noe om vegatasjonshistorien, og ikke gjenstander som har havnet i myren. Man må ta en C14-prøve av selve gjenstandene for å få pålitelig datering. I seinere tid skal støvlene visstnok ha blitt tidfestet til romertid/folkevandringstid, men vi kjenner dessverre ikke den helt eksakte dateringen. Om noen som leser dette har oversikt over den nøyaktige alderen, vil vil bli svært takknemlige for å få vite denne. Ellers er det interessant å merke seg at støvlene har veldig mye til felles med bronsealderskoen som ble funnet ved Kvitingskjølen i Oppland, til tross for at denne er mye eldre. Dette er bare rett og slett en enkel og rask måte å lage en funksjonell sko. 

Støvlene fra Leksvik er svært godt bevart. Man får inntrykk av at støvlene ikke passet helt til sin (siste) eier, siden tåpartiet er åpnet så mye at det gaper. Alternativt har de blitt så fullstappet av gress, tøyfiller eller annet fôr, at de ikke kunne snøres helt igjen. Nå man skal kopiere dem til bruk, er det nok en fordel å lage dem såpass store at de kan snøres helt igjen, helst med plass til noe varmt på innsiden.

Leksvik-støvler kommer til å være et gjennomgangstema en liten tid fremover, siden Espen skal produsere flere par til Jernaldergården Ullandhaug i Stavanger, og i samme slengen lager han like godt noen til Hordamuseet, der det også er på tide å supplere lageret av jernaldersko før våren setter inn.

Tegning fra M. Hald «Primitive Shoes» (1972). Merk det åpne tåpartiet og den overdimensjonerte innstiplede foten / Drawing from M. Hald «Primitive Shoes» (1972). Note the open toe and the oversized footprint
Før lissene tres / Before stringing
Lissene smøres før treing / Greasing the leather cords
Hælsnøringen / Stringing the heel
Ferdig tredd og klar til bløting / Finished lacing and ready for soaking
Våte støvler til tørk med føttene som lester / Wet shoes drying on the feet
To ferdige par / Two finished pairs

When thinking of Iron Age footwear, the low, open shoes from Danish and German bog finds automaticly comes to mind. It is however difficult to imagine that one could walk around in something like that in the winter, when wallowing around in snow and slush. For those in need of something a bit rougher, the boots ( T17400 ) from Leksvik in Nord-Trøndelag in Norway might be just the right thing. In the 1940s two boots were found standing upright in a bog, as if someone had just stepped out of them. It was common to soak hide shoes in water to soften them, although we would assume that this was more important if the shoes were made of rawhide, which would be hard and stiff when dried. The Leksvik boots were however made from tanned leather, probably from horse. The bogs i Northern Europe were also sites of rituals and sacrifices to gods and other sacred beings, and one can not rule out the possibillity that the boots were deposited as a sacrifice. 

The Leksvik boots were originally dated by means of a pollen sample to the Pre-Roman Iron Age, which is unreliable, as it only tells about the vegetation history, and not objects that have ended up in the bog. One must gather a C14-sample directly from the objects itself to get a reliable dating. In recent time, the boots are suposed to be dated to the Roman or Migration Period, but unfortunately we do not know the exact time frame. If anyone reading this has knowledge of the exact age, we will be very grateful to know. It is interesting to note that the boots have very much in common with a Bronze Age shoe that was found at Kvitingskjølen in Oppland, despite the fact that this is much older. This is simply an easy and quick way to create a functional shoe.

The boots from Leksvik are very well preserved. One gets the impression that the boots did not fit completely to their (last) owner, since the toe portion is opened so much that it gapes. Alternatively, they have been so packed with grass, rags or other filling, they could not be firmly tied. When copying them for practical use, it’s probably a good idea to make them so big that they can be completely closed, preferably with space for something warm on the inside.

Leksvik boots is going to be a recurring theme a little while, since Espen will produce several pairs for the staff at the Iron Age farm Ullandhaug in Stavanger. When he is in the process, he might just as well make some for his own museum, Hordamuseet, where the stock of Iron Age shoes also need a supplement before the spring is upon us.