Denne gangen har Espen beveget seg inn på 17-1800-tallet. Han har gått i gang med såkalte rundsko, som var vanlige på landsbygden rundt Bergen i gamle dager. Hordamuseet har to par slike i samlingene, et par barnesko og ett par herresko, dessuten en rekke maler som man laget skoene etter. Rundskoene har overlær og såle i ett, som forhistoriske hudsko, men har påsydd  tåstykke, som går over i pløsen, og dessuten en lukking over vristen. De kan ha påsatt ekstra hæl og såle, men det endrer ikke det faktum at overlær og såle går over i hverandre. På museets sko, som er fra 1800-tallet er hæl og såle sydd på med skinnreimer, og deretter er det stiftet på nok et lag med sålelær under dette. Det er ingen forskjell på høyre- og venstresko.

Rundskoene er formmessig nært beslektet med hudsko fra jernalderen. Når man ser på utviklingen av sko gjennom tidene, har man ofte en tendens til å glemme skoene som vanlige menn, kvinner og barn brukte, og kunne lage selv. Riktig nok er sko med separate såler kjent i Norden siden vikingtiden, men disse hører til byfunnene eller gravfunnene til samfunnets fornemste personer. Det er fristende å tro at folk flest gjennom både vikingtid og middelalder brukte enkle, hjemmelagde hudsko, og at rundskoene fra 17-1800-tallet er direkte arvtagere etter disse.

Espen kopierte et sett med maler fra museumssamlingene, og klippet til overlær og tåstykke. Den y-formede hælen er hentet fra herreskoene på Hordamuseet (Barneskoene er rundere bak i hælen, men ellers laget etter samme prinsipp). Skoene ble litt brede og vide, men sannsynligvis brukte man sikkert opp til flere par med sokker og annet fyll oppi. Malene var jo dessuten ganske sikkert personlige, og disse var nok ment for en person med en veldig stor og bred fot.

Det er helt opplagt at malene gir en litt annen fasong enn de bevarte herreskoene, som har smalere tåstykke, og derfor blir høyere i tåpartiet. Herreskoene fra Hordamuseet er rimeligvis også laget over en lest, noe som neppe var tilfelle med skoene som skulle lages ved hjelp av malene. Skoene, som er fra midten av 1800-tallet, er helt sikkert også en del yngre enn malene. Barneskoene er bredere, og ligger nærmere fasongen man får av malene. Espen har valgt å ikke sette på ekstra hæl og såle i denne omgangen. Det blir nok garantert flere sko av denne typen i tiden fremover, vel å merke med noen små justeringer.

This time, Espen has entered the 17-1800s. He is experimenting with «round shoes», a moccasin-like shoe which were common in the countryside around Bergen in the old days. Hordamuseet (The museum where Espen work) have two pairs of these in the collections, a pair of children’s shoes and one pair of men’s shoes, besides a number of templates for making such shoes. The shoes have uppers and sole in one, like the prehistoric one-piece shoes, however a toe piece has been added, that goes over into the tongue, and also a closure over the instep. They may have attatched extra heel and sole, but that does not change the fact that there is no separate sole. The museum’s shoes, which are from the mid 1800s, have heel and sole sewn on with leather strings, with an additional layer nailed on with spikes and pegs. There is no difference between the right and left shoe on this type of footwear.

«Round shoes» are structurally closely related with one-piece shoes from the Iron Age. When one looks at the evolution of shoes of all time, one often tends to forget the shoes ordinary men, women and children wore and could make for themselves. Sure enough shoes with separate soles are known in Scandinavia since the Viking Period, but these have been excavated from towns or wealthy grave finds. It is tempting to imagine that most people through both Viking and Medieval Times used simple, homemade one-piece shoes, and the moccasin-like shoes from the 17- and 1800s are direct heirs after these.

Espen copied a set of templates from museum collections, and cut uppers and toe piece. The y-shaped heel is taken from men’s shoes from the museum (The children´s shoes heels hav a more rounded back, but otherwise made ​​by the same principle). The finished shoes are a little wide and loose, but people probably used several pairs of socks and other stuffing inside such shoes. The templates were the also almost certainly personal, and these were probably intended for an individual with large and very wide feet, while Espen’s feet are relatively narrow.

It is quite obvious that the templates provide a slightly different shape than the surviving men’s shoes, which have narrower toe piece, and therefore a higher toe. The shoes from Hordamuseet is reasonably well made ​​over a last, which is hardly the case with the shoes that were created using templates. The shoes, which are from the mid-1800s, are certainly also a bit younger than templates. The children´s shoes on the other side have a shape more like the ones created after the templates. Espen has decided not to put on extra heel and sole this time. Espen is eager to make more shoes of this type, however with some minor adjustments.