På Bjørgvin Marknad skulle det endelig bli tid til neste skritt i linprosjektet til Lena og Karianne. Det er virkelig vanskelig å treffes i en travel hverdag med arrangement i helgene. Vi skulle imidlertid begge være med på Bjørgvin Marknad, og fant ut at dette var et greit tidspunkt for vårt eksperiment. I tillegg kunne det være artig for publikum å få se litt av denne prosessen. Tilbereding av lin passer godt i en vikingtidssetting.
Vi klarte ikke å treffes for å legge linen til røyting, men Karianne tok seg av det. På Hordamuseet er et en ypperlig bekk der kvernen står, som også kunne egne seg å legge linen til røyting. Karianne forsøkte seg med to forskjellige omganger med lin i bekken. Den første fikk ligge i rennende vann i fem dager, den neste i en og en halv uke. Deretter ble linen igjen hengt til tørk.
Så var vi klar for neste trinn – bråke. Heldigvis har museet utstyr som vi kunne låne. Man drev en del med lindyrking på Hordamuseet på 1980-tallet, og utstyret er fremdeles på plass. Vi fant frem en bråk, en hekle og dessuten to ullkarder i mangel av mer fintagget hekle. I tillegg trengte vi håndteiner.
Vi var veldig spente da vi satte i gang. Bråkingen betyr å virkelig slå i stykker skallet på stenglene slik at selve linfibrene kommer frem. Det ble gjort ulike forsøk på hvordan dette kunne gjøres for best resultat. Vi kunne ane en viss forskjell på de to omgangene med røyting, og trolig var den delen av lin som hadde lagt i bekken i 1 1/2 uke best. Vi var imildertid redde for at alt skulle gå opp i stry for oss, og hadde ikke turd å la linen ligge for lenge. Vi slo sløs på et knippe med lin av gangen, og det kom faktisk frem grågrønnlige lange fibre. Det viste seg å være en tung og langdryg prosess.
Etter linen var bråket og det mest av ytterskallet knust, var det klart for neste trinn – å bruke linheklen. Linheklen skal skille ytterskallene fra selve linfibrene og kjemmer rusket bort fra fibrene. Det viste seg å bli ganske mye rusk og vanskelig å få hele fibre med seg gjennom «kammen». Vi fikk også en del kommentarer og tips fra enkelte av publikum og markedsdeltagerne som hadde vært borti lin tidligere. Trolig skulle vi hatt en mer fintagget hekle også, til å ta neste grad av rusk som satt igjen i linfibrene. Vi forsøkte oss å bruke en ullkarde til dette istedet. Uansett var det mye rusk igjen rundt de lange fibrene, og mye av det røk i forsøket på å få bort rusket og skallet.
Karianne kan både karde og spinne, i motsetning til Lena. Hun fikk imidlertid råd av Sabine, en tysk dame som driver med plantefarging og tekstiler om ikke å bruke karden på linen på samme måte som hun ville gjort på ull. Det beste her var å karde bare en vei, siden lin ikke har mothaker som tover i hverandre på samme måte som ull, på lin var det om å gjøre å legge fibrene i samme retning.
Etter at det var kardet opp en liten dott, måtte vi forsøke om det gikk an å spinne. Her forsøkte både Espen, som er en habil spinner, og Karianne som også kan dette. Jammen ble det litt tråd! Vi fikk det til!!!
Vi har sådd og dyrket lin, vi har høstet og tørket linen, røytet, bråket og spunnet, og ser ut til å kunne gå et greit nok resultat. Sikkert ikke så veldig bra ville nok noen som kan det si, men vi synes selv vi har vært flinke. Det er første gangen, og vi har måtte forsøke oss frem ut fra litt litteratur og kilder blant annet i Norsk linforening.
En viktig ting vi har lært oss er imidlertid å forstå hvor tidkrevende det er å fremstille lin. Vi fikk litt tråd, men har virkelig jobbet for det. Vi har fortsatt mye lin igjen som skal gjennom alle prosessene. Fremdeles er det et stykke vei fra tråd til tøy, og vi trenger mye for å kunne veve oss et lite tøystykke. Det gjenstår å se om vi kommer dit. Vi har imidlertid vist at vi har klart å lage lin fra frø til tråd!
Nå gjelder det bare å treffes og for å tilvirke resten av linen, og det kan man for eksempel gjøre en fin sommerkveld ved dammen i godt selskap. Det skal bli kjekt!
On Bjørgvin Market it was finally time for Lena and Karianne’s next step in the flax project. We were both to participate on Bjørgvin Market, and found that this was a good time for our experiment. In addition, it could be fun for the audience to see some of this process. Flax is very relevant in a Viking setting.
On Hordamuseet there is a litle stream, where Karianne laid down the flax for retting. Karianne tried two different rounds of flax in the stream. The first was lying in running water for five days, the next in a week and a half. Thereafter the flax was hung up to dry.
Then we were ready for the next step. Luckily, the museum had equipment that we could borrow. They grew some flax on Hordamuseet in the 1980s, and the equipment is still in place. First the flax was scutched, and then heckled on the combs, before we used the spindle. We also received some comments and advice from some of the audience and market participans who had been involved in flax production earlier.
Karianne knows how to use the spindle, and Espen, who does a lot of spinning, also got to try. The result was nice, thin thread! We really made it!
We have sown and cultivated flax, harvested and dried it, retted, scutched and heckled it, and then finally made it into thread. Probably not good enough for the experienced flax cultivators, but it’s our first time and we are really satisfied.
One important thing we’ve learned, however, is how time consuming flax production is. We got a little thread, but worked really hard for it. We still have a lot of flax left, that needs processing before we can weave a small piece of cloth. Nice work on a warm summer evening at the pond with good company.
Fortidsfamilien - reiser i tid / The Past Time Family - Timetravellers 