Helgen 15.-16. oktober var det duket for andre del av keramikkurset til Bjørgvin Handverkslag. Nå skulle keramikken brennes. En del av krukkene kunne med fordel ha tørket lenger, men det var ikke praktisk mulig i vårt tilfelle, siden kursholder Lisbeth ikke bor i Bergen. Noen måtte ha en omgang eller to med hårføner i løpet av uken. Fordelen med dette er at de blir tørrere, mens ulempen er at de gjerne tørker for fort, slik at det oppstår sprekker. De store karene til Espen var selvsagt blant dem som trengte litt fønvind, men det oppstod da også noen få sprekker, som ble lappet lørdag morgen før brenning.

Vi grov et hull i bakken, stort nok til å romme de to halve oljefatene vi skulle dekke keramikken med. Oljefatene er selvsagt ikke historisk korrekt, men var der først og fremst for å beskytte keramikken når vi skulle fylle på mer ved. Om vi ikke hadde hatt fatene måtte vi ha delt opp veden i mye mindre stykker, og lagt dem på mer møysommelig, for at keramikken ikke skulle bli knust.

Vi pakket inn keramikken, og fylte i og omkring med tørt løv og sagflis i oljefatene. Det er et kritisk punkt når man skal vende et slikt fat, og det er fort gjort at noe går i stykker. Særlig er store ting utsatt…

Først fyrte vi opp forsiktig. Det er mest kritisk når temperaturen er omkring kokepunktet for vann, og deretter når bålet kommer opp i 400 grader. Vi hørte at en del av krukkene gikk i stykker (Lyden er ikke ulik den man får når man lager popcorn), men det kom heldigvis ikke for mye bråk fra bålet. Det ble fyrt stadig mer, til temperaturen må ha vært omkring 900 grader. Da ble bålet og fatene dekket til med torv, og nedkjølingen begynte.

Spenningen var stor da gropen ble gravd opp og fatene åpnet neste morgen. Forbausende mange av krukkene var faktisk hele. To av Espens store kar klarte seg utrolig nok bra. Med unntak av skår i randen, som må ha kommet da oljefatene ble klargjort dagen før, var de både hele og tette. Det tredje av de store hadde derimot sprekker både i bunn og hals. De to små, som Espen laget helt på tampen, var fullstendige.

Dette gav rett og slett mersmak, både for Espen og de andre kursdeltagerne. Flere er allerede i gang med å lage nye kar. Neste gang klarer vi oss forhåpentligvis uten Lisbeth, men vi håper at hun kan komme tilbake en gang for å lære oss mer.