Fortidsfamilien består av mor, far og tre barn, Oline på 12 og guttene Malvin og Sigvald på 7 og 4 år. Det er oftest syslene til oss voksne og Oline som blir skildret her på bloggen, men hva guttene gjør på (og ikke gjør på) har også stor betydning for prosjektene våre. De to små, viltre guttene er viktige miljøfaktorer. Som oftest på museer består bemanningen av voksne. Med barn på jernaldergården ble fremstillingen av forhistorien mer helhetlig. Dette er et av de sentrale poengene med konseptet fortidsfamilier. Ideelt sett skulle det jo også ha vært en tredje generasjon til stede, med eldre mennesker for å gi et enda «riktigere» bilde av den forhistoriske befolkningen.

Vi var litt spente på hvordan det ville gå med å sysselsette de to guttene gjennom uken. Hvis de kjeder seg har de en lei tendens til å ryke i tottene på hverandre. Heldigvis fant de på mer enn nok å gjøre. Guttene våre er veldig glade i å sutle med vann, en syssel de lett kunne ta med seg til jernalderen. Det gamle oppkommet, der gardsfolket i jernalderen hentet vann for 1500 år siden, viste seg raskt å bli hovedattraksjonen for de minste. En annen stor hovedsyssel for guttene var spikking. Vi gikk alle med kniver, og selv minstemann er etter hvert blitt en habil pinnespikker. Barna laget selvfølgelig barkebåter og andre ting til å leke med i oppkommet.

På et tidspunkt i løpet av uken klarte de også å finne en fisk i plast som hadde vært del av en utstilling på Jernaldergården for lenge siden, for å vise hvilke type matvarer som var vanlige i folkevandringstiden. Den fikk raskt en plass i oppkommet, og var til stor glede for guttene, selv om vi voksne ikke var helt bekvemme med å ha plastting i vår setting. Kvelden fisken dukket opp av halmen fikk vi som vanlig besøk av turister og turgåere. Et amerikansk par var temmelig skeptisk da de kom inn i tussmørket i langhuset, og så en fisk liggende på gulvet ved ildstedet. De ble lettet da de fikk høre at det var en plastfisk, og at vi ikke var fullt så barbariske og uhygieniske at vi hadde mat liggende direkte på jordgulvet.

Vedbæring var også en grei oppgave for guttene, og de hjalp flittig til med å hente frem ved til ildestdet dersom de var innendørs. Malvin tok også oppgaven veldig seriøst da vi ba ham om å ordne litt i vedstabelen. Han fikk med seg Sigvald, og gikk i gang med å omrokkerte hele stabelen og stable den fint opp på nytt. De var kjempestolte!

Oline kan være veldig flink å passe på guttene, og spesielt minstemann. Hun er også en glimrende forteller, og flink å finne på historier, så det var ofte guttene slo seg ned rundt henne når hun fortalte skumle, spennende og morsommer historier som hun fant på underveis. Som vi har fortalt om tidligere var også den store steinen en yndet lekeplass, både for å oppholde seg på, leke ved og ikke minst ha kappløp til, og dessuten et naturlig møtested for å avtale nye og videre lek.

Guttene fant også stor glede i dyrene på Jernaldergården, og hjalp Oline med å gi sauene korn. Det syntes også det var stor stas de dagene minigrisen Trulte var med til gards.

Barna våre er veldig sosiale, og var også på utkikk etter potensielle lekekamerater blant publikum. Flere av dagene var de i fin lek med barn i passende alder som kom på museet. Da benyttet de også anledningen til å trekke disse barna med inn i leken og de gjøremålene de holdt på med, spikking, vannlek, løping og å bare ha det kjekt. De benyttet også anledningen til å lage «vennskapsbånd», som var en av publikumsaktivitetene, det vil si firslåtte snorer laget med slyngestokker eller -klosser.