Å være fortidsfamilie på en jernaldergård innebærer at man skal drive med hverdagslige aktiviteter, helst med tidsriktige rekvisitter. Hva er vel mer hverdagslig enn vedhogst og trearbeid? Dessuten er det en karslig aktivitet, til forskjell fra tekstilarbeidet som ellers kjennetegner denne spesifike fortidsfamilien. Da vi ble spurt om vi ville være fortidsfamilie på Ullandhaug ble derfor økser skrevet øverst på ønskelisten til Espen. Om man skal dømme ut fra gravfunnene har øksene fra folkevandringstiden vært nærmest «standardiserte», med fasetterte sider, som gir et åttekantet tverrsnitt. Selv om folkevandringstiden på mange måter var høydepunktet i norsk jernalder, er det få som lager replikaer av gjenstander fra denne perioden, og i alle fall ikke økser. Vi kan faktisk ikke erindre å ha sett kopier av slike økser noen gang, selv på museer. Vikingøkser kan man derimot få fatt i selv i en vanlig jernvareforetning.

Espen tok kontakt med en smed, som blant annet har spesialiert seg på økser, og sendte tegninger av to eksemplarer, med litt forskjellig størrelse. Han tok utfordringen på strak arm, og leverte to flotte økser. Et par av Espens venner fra Bjørgvin Handverkslag, Olav og Stian, jobber med antikvarisk bygningsvern, og håndterer historisk verktøy til dagen. De skjeftet, slipte og testet øksene, og kom til at de var svært gode til mange slags trearbeid, en slags allround-øks, noe som sikkert langt på vei forklarer den dominerende plassen de hadde i folkevandringstiden.

Arkeologene har faktisk diskutert hvorvidt disse øksene har fungert som våpen eller redskap, fordi våpen er vanligere enn redskaper som gravgods i denne perioden. Både smeden og håndverkerne står hardnakket på at dette er håndverksøkser. Man kan selvsagt ikke utelukke at de også egner seg til å slå i stykker skjold og kroppsdeler, men dette var altså neppe tanken bak utformingen.

Da er nok en brikke på plass.