Plantefarging i leirkrukker

I heftet vi fikk tilsendt før vi reiste til Lejre hadde ble vi oppfordret til å ta med garn for å farge. Dette er ett av våre interessefelt, og vi ville gjerne prøve oss i løpet av vårt opphold. Vi har farget både garn og tøy tidligere, men ikke på jernaldervis.

Garntørk i døren på langhuset

Vi tok med noen hesper Færøygarn i to ulike farger, grått og hvitt. Færøygarnet er av høy kvalitet, har lange fibre og inneholder dekkhår. Dette er rent færøyisk ullgarn, som ikke er avfettet, dvs at det inneholder naturlig mye lanolin. Da vi fortalte at vi ønsket å farge garn kontaktet Trollmann Ole en av de andre som jobbet på Lejre, Christian, som hadde kompetansen vi hadde bruk for. 

Reinfann og gule fargestoff

Christian var først og fremst ekspert på urter og planter til medisinsk bruk og til matlaging. Han visste også mye om farging i teorien, men hadde ikke prøvd det selv. Han var derfor veldig interessert og begeistret for at vi ville farge, og hjalp oss mye. Gul er den plantefargen som er lettest å fremskaffe, fra mange ulike vekster. Det er rimelig å tro at gul er den første plantefargen som ble brukt, og at gule klær var et vanlig syn i jernalderen.  

Vi fant en rekke planter som alle skulle gi ulike nyanser av gult, blant annet brennenesler, ryllik, groblader og en urte, som i tillegg til å farge og brukes som krydder i maten, også i gamle dager var velkjent som abortmiddel (ikke alle urter heter det samme på dansk og norsk, som gjør det litt vanskelig å holde styr på). Siden av av landsbybeboerene var gravid var vi forresten svært nøye på å ikke krydre maten med denne.

De to krappfargene, på lyst og grått utgangspunkt

Trollmann Ole skaffet også til veie tørket krapprot slik at vi kunne prøve å farge rødt. Krapp vokste ikke i Skandinavia i jernalderen, og måtte derfor importeres.  Den flotte, rustrøde fargen ble derfor kun anvendt av de rike og mektige.  Thorsbergdrakten er farget med krapp.  

Krappen gav kraftig farge

Til begge fargene brukte vi skvalderkål, også kalt hanefot som beisemiddel, for å få fargen til å feste seg i garnet, slik at det ikke vaskes ut. Vanligvis bruker vi alun og andre mer moderne beisemidler. Første gang vi forsøkte, blandet vi en rekke av plantene som skulle gi gult og kokte inn fargestoffet i flere timer. Da det så ut som om fargestoffene var tilstrekkelig trukket ut, ble garnet lagt i. Vi brukte to hesper av ulik grunnfarge, ett hvitt og ett grått, i teorien skulle disse bli henholdsvis gult og grønlig (siden grått og gult skal gi et grønskjær).

Første forsøket var ikke helt vellykket, men vi lærer etterhvert… Vi rakk ikke å vaske garnet slik at vi fikk ut noe av lanolinen av garnet før vi tok fatt på prosessen. Dette har nok virket inn på garnet sin evne til å ta opp farge. Vi antok også, i likhet med Christian, at vi hadde hatt for lite friske planter i. Vi har tidligere farget hjemme, med tørkede planter, som er mer konsentrert. Det var også mulig at de mange forskjellige plantene hadde «slått ihel» hverandres fargeevne.

Vi tok imidlertid vare på fargestoffet og tilsatte store mengder med reinfannblomster, som også skulle gi gult, og dessuten mer hanefot, og forsøkte igjen. Vi tok opp garnet og kokte inn fargestoffet på nytt, samtidig som vi satte i gang en ny stor krukke med tørket krapprot tilsatt hanefot. Så nå hadde vi to krukker med plantefarge i gang på bålet, samtidig med matlagingen. Kjempeartig og veldig stilig!

Etter flere timer med koking puttet vi garnet i. Garnet fra dagen før gikk i krukken som skulle gi gult og grønt, og ett grått og ett hvitt i den røde. Vi fulgte spent med på prosessen, som tok ytterligere noen timer. Spesielt den røde satte raskt farge både på rørepinnen og på garnet. Etter at garnet hadde fått trekke et par timer, kunne vi ta de nyfargede hespene utav og henge til tørk.

Det lyse garnet som utgangspunkt

Resultatet av de to ulike fargestoffene gav fire forskjellige farger, på grunn av at de i utgangspunktet var to farger. Det krapprøde gav utvilsomt best resultat, og delvis det gule på lyst ull. Det som skulle bli grønt fikk bare en skygge, men likevel, det var kjekt å holde på med, og spennende å følge med på. Dette vil vi gjerne prøve igjen. Nå gjenstår det å nålebinde eller brikkeveve noe fint ut av dette dyrebare og eksklusive garnet!

Det mest eksotiske med denne opplevelsen var å farge garnet i leirkar på åpen ild. Hjemme har vi kun brukt elektriske kokeplater, fulgt oppskrifter nitidig, og målt temperaturen nøye med termomenter. Oldtidstilnærmingen er terskel vi neppe ville gått over uten oppholdet i Lejre, men det frister til gjentagelse. Kanskje det blir en av aktivitetene på Hordamuseets jernalderdag til våren?

Advertisements

~ av Lena & Espen den august 10, 2010.

4 kommentar to “Plantefarging i leirkrukker”

  1. Har ikke hørt om groblad til farging før.
    Hva er forholdet skvalderkål/garn når det brukes til beising?

    • Vi visste heller ikke at groblad kunne brukes, men det fins jo utrolig mange planter som gir gulfarger, og hjelperen vår sa det var slik, så hvorfor ikke. Forholdet mellom skvalderkål og garn vet vi heller ikke, men skal prøve å finne ut av det. Vi er noviser på plantefarging, og har et godt stykke igjen før vi kommer på ditt nivå, Helene.

  2. Har du hørt om bruk av bark av svartor til farging? Skal farge mørkt brunt, nesten sort. Men jeg aner ikke hva man kan bruke sammen med slik bark til beising .. Vet dette ble bruk til skinntrykk på 1800-tallet 🙂

    I nærområdet mitt er det en svartorsumpskog – masse nedfallstrær 🙂

    • Har dessverre ingen erfaring med svartor til farging. Regner med at du kan beise med alun.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

 
%d bloggers like this: