I starten på koronapandemien våren 2020 laget Espen seg en skinnhatt av typen som ble brukt på fiske før i tiden. Nå, seks år seinere, har han endelig fått laget seg en tilhørende skinntrøye. Bymuseet i Bergen skal videreutvikle Hordamuseet, og i forbindelse med dette trengs det blant annet drakter som passer for fiskerbønder fra 1800-tallet. Vi skal riktig nok ikke dra ut for å dra sei, men fordi vi holder til i Bergen kommer det garantert til å bli mye formidling i regnet, og da hjelper det med stilig og tidsriktig regntøy.

At the start of the coronavirus pandemic in the spring of 2020, Espen made himself a leather hat of the type used by fishermen in the past. Now, six years later, he finally made a matching leather jacket. The Bergen City Museum has a development project at Hordamuseet, in which costumes suitable for 19th-century fisher peasants are essential. We are not going fishing, but as Bergen is known for its rainy weathter, there is a need for stylish and historical correct rainwear.

Skinnhyrene er inngående beskrevet av Gunvor Ingstad Trættebergs Skinnhyre og sjøklær. Fiskarbondens utrustning på 1700- og 1800-tallet. I tillegg til en rekke bevarte eksemplarer fra museumssamlinger, og de opptrer også hyppig i avbildninger fra sin samtid. Det skilles mellom stakk, som må trekkes over hodet, og trøye, som har frontåpning med knapper. I stiv kuling og sjøsprøyt på åpent hav er det helt sikkert en fordel med den lukkete varianten, men når man skal vise rundt på et friluftsmuseum er det mest praktisk med en trøye som kan åpnes og lukkes.

Som regel er det brukt fire eller fem skinn: ett til hvert av ermene, som strekker seg helt inn til midten, og to eller flere til bolen. Ellers er det tydelig at best mulig utnyttelse av skinnet har vært et styrende prinsipp.

Espen har hatt to store geiteskinn som han har hatt i fanget når han har smurt sko, godt innsauset i lærfett. Etter lang og tro tjeneste ble de nå ermene i Espens trøye. I tillegg hadde han et arbeidsforkle i samme kvalitet og et tilsvarende utbrukt skinn, som ble fettet opp og benyttet til bolen. En kassert såle med rårand ble til knapper, og et tynt, men strerkt kjeskinn ble strimlet opp og brukt til å sy med. Sammenføyningene ble sydd med dobbel søm, forsterkningene med enkel.

Museet har en replika av en skinnstakk, som er impregnert på tradisjonelt vis med tran, talg og tjære. Hvorfor ikke bare bruke denne? Espen, som ikke ville lukte som en fisker for 200 år siden, valgte i stedet å holde seg til moderne, voksbasert lærfett, som gjør samme jobb nesten luktfritt. Trøyen har allerede fått sin ilddåp, en lang utendørs omvisning i kuling og høljregn, og den fungerte utmerket. Kanskje den blir supplert med en tilhørende skinnbukse en dag?

The fishermen’s raincoats are described in detail by Gunvor Ingstad Trætteberg’s book Skinnhyre og sjøklær. Fiskarbondens utrustning på 1700- og 1800-tallet. In addition to a number of preserved specimens from museum collections, they also appear frequently in depictions from the time they were used. A distinction is made between anorak-like garments which were pulled over the head, and a jacket with buttoned front opening. In stiff gales and sea spray on the open ocean, the variant with closed front would work best, but when guiding at an open-air museum, it is most practical to have buttons.

As a rule, four or five skins are used: one for each of the sleeves, which extends all the way to the middle, and two or more for the body. Otherwise, the best possible utilization of the skin has been a guiding principle.

Espen has used two large goat skins to cover his lap when greasing shoes. After long and faithful service, well seasoned with leather grease, they now became the sleeves of Espen’s shirt. In addition, he had a shoemaker apron of the same quality, as well as an unused skin, which were greased and used for the bodice. A discarded sole with a raw edge was made into buttons, and a thin but strong kid skin thongs were used for sewing. The joints were sewn with a double seam, the reinforcements with a single.

The museum has a replica of a leather raincoat, which is impregnated in the traditional way with cod liver oil, tallow and tar. Why not just use this one? Espen, who does not want to smell like a fisherman from 200 years ago, chose instead to stick to modern, wax-based leather grease, which does the same job almost odorlessly. The jacket has already had its baptism, a long outdoor tour in heavy wind and driving rain, and it worked perfectly. Maybe it will be complemented with a matching pair of leather pants one day?