Nålebundne ullsokker er nok det vanligste å benytte i skoene innen vikingtids- og middelalderreenactment, men det fins flere alternative måter å beskytte føttene mot fukt og kulde, som er minst like gode og autentiske. Vi skal etter hvert ta for oss og prøve ut flere av disse. Først ut er sydde ullsokker

English text under the pictures

Sydde sokker har garantert vært langt vanligere enn nålebundne sokker både i vikingtiden og i middelalderen. Ikke bare taler de arkeologiske funnene for dette, men også sunn fornuft, ikke minst med tanke på økonomi og ressursbruk. Sydde sokker er enklere å lage, og mindre materialkrevende. Det går i utgangspunktet med langt mindre garn til veving enn til nålebinding, og besparelsen blir enda større ved å bruke rester eller stykker av gamle, kasserte tekstiler.

De eldste kjente sydde sokkene i Norge stammer fra et gravfunn i en myr fra Skjoldeham på Andøya i Nordland, med en nesten fullstendig drakt fra like etter overgangen mellom vikingtiden og middelalderen (mest sannsynlig slutten av 1000-tallet eller 1100-tallet). Her er det bevart et par sokker, bestående av to deler: et tåstykke og et kombinert hæl- og skaftstykke. Dette funnet burde være et greit utgangspunkt for å lage sokker som ligner dem som kan ha vært brukt i vikingtidens sko og støvler, selv om skoene i denne begravelsen later til å ha vært av samisk type (Det er en stadig tilbakevendende diskusjon om den døde var av samisk eller norrøn herkomst, og for den slags skyld mann eller kvinne, men det skal ikke vi ta stilling til her).

Dan Halvard Løvlid, som har skrevet masteroppgave om Skjoldehamnfunnet, har foreslått en rekonstruksjon av sokkene. Den er ikke helt sikker, ettersom sokkene er i løse deler, og den innbyrdes plasseringen til de ulike tekstildelene ikke ble dokumentert tilstrekkelig. Hilde Thunem argumenterer for en annen løsning i en nettartikkel om benklær fra vikingtiden. Mens Løvlid argumenterer for at sømmen som lukker tåstykket har lagt på oversiden, mener Thunem at denne kan ha vært under fotsålen, i fortsettelse av hælsømmen. Det kan også hende at sokkene har hatt flere deler som ikke er bevart eller identifisert.

Når man skal eksperimentere er det ikke lurt å bruke sine fineste ulltekstiler, så så vi fant like godt frem et gammelt, velbrukt ullteppe. Gjenbruk som dette var nok også et valg man kunne stått inne for i eldre tid. Vi har testet flere tilnærminger, både med originale dimensjoner og etter mål, i tillegg til at vi har prøvd ut andre grep som kan gi bedre passform og funksjonalitet, uten å gå for langt bort fra opphavet. Det er viktig å huske at Skjoldehamn-sokkene bare var ett av talløse sokkepar fra sin tid, muligens tilpasset en bestemt type sko, og at det åpenbart må ha fantes en del variasjon over temaet, sikkert også fullstendig andre mønstre. Det må derfor være lov til å variere litt.

Om man dimensjonerer sokkene etter de originale, som ser ut til å ha vært omtrent størrelse 38, passer de til Lena, i alle fall i lengden. Imidlertid blir de ganske vide og romslige, noe som taler for at det kan være best å lage dem smalere, om man ønsker å unngå å trampe på folder og rynker. Skjoldehamn-sokkene er åpne foran i skaftet, og er avhengige av surringer (som også foreligger i funnet) for å være tette og sitte godt. Om man lager skaftet litt høyere, kan de brukes i korte støvler, og de overlapper bedre foran. Vi har ellers prøvd både Løvlids og Thunems løsning for tådelen, og vi syns at sistnevnte, med sømmen under foten, gir bedre fasong og passform, men det blir altså blir litt mer søm å trakke på.

Det gjenstår å teste og vurdere dem opp mot nålebundne sokker i forskjellige sammenhenger. Vi har selvsagt brukt sydde hoser med fot og lange strømper i middelaldersammenheng, men mest til sommerbruk, så helt fremmed er det jo ikke med sydde sokker. Nålebundne sokker har jo åpenbart litt bedre passform og mer elastisitet, og man slipper sjenerende sømmer under fotsålen, men forskjellen er nok ikke så stor som man skulle tro. At sydde sokker er tynnere enn nålebundne kan selvsagt ses som en ulempe, men det gjør dem helt sikkert enklere og raskere å tørke når de blir våte. Både når det gjelder komfort, varme og fuktighet bør en ha i mente at sokkene nok sjelden var det eneste man fylte skoene med, men mer om det i senere poster.

Needle-bound wool socks are probably the most common for Viking and Medieval reenactors to wear inside their historical shoes. There are however several alternative ways to protect your feet from moisture and cold, which are at least as good and authentic. In some of the upcoming post we will discuss and try out some of these solutions. First out are woven and stitched wool socks.

Stitched socks have certainly been far more common than needle-bound socks in the Viking Age and the Middle Ages. Not only do the archaeological finds confirm this, but also common sense, not least in terms of economy and use of resources. Stitched socks are easier to make, and less material demanding. Basically, one uses much less yarn for weaving than needle-binding, and the savings are even greater by using residues or pieces of old discarded textiles.

The oldest known stitched socks in Norway originate from a burial find in a bog at Skjoldeham on Andøya in Nordland, with an almost complete costume, dated just after the transition between the Viking and Middle Ages (most likely in the late 1000s or 1100s). Here is a pair of socks, consisting of two parts: a toe piece and a combined heel and shaft piece. This finding should be a good starting point for making socks that would have come close to those that may have been worn in the Viking age shoes and boots, although the shoes in this funeral appear to have been of Sami type (There is a continuing recurring discussion about the dead being of Sami or Norse origin, and for that kind of guilty husband or woman, but we shall not consider this).

Dan Halvard Løvlid, who has written his master thesis about the Skjoldehamn find, has proposed a reconstruction of the socks. The reconstruction is not entirely certain, as the socks are in loose parts, and the relative position of the different fabric parts was not adequately documented. Hilde Thunem argues for another solution in an online article about Viking era trousers and footwear. While Løvlid argues that the seam that closes the toe was put on the upper side, Thunem thinks that it may have been under the soles of the foot, in the continuation of the heel seam. It may also be that the socks have had other parts that are not preserved or identified.

When experimenting, it’s not advisable to use one’s finest woolen fabrics, so we found an old, well-used wool blanket in stead. Re-use like this was probably a choice they could have done back in the days as well. We have tested several approaches, both with original dimensions, as well as from measurements of our feet. We have also tried other small alterations that can provide better fit and functionality without going too far away from the originals. It is important to remember that Skjoldehamn socks were just one of countless socks from their time, possibly adapted to a particular type of shoes. Obviously there must have been a great deal of variation on the theme, certainly also completely different patterns. It must therefore be allowed to vary slightly.

If one design the socks according to the original ones, which seem to have been about size 38, they fit Lena, at least lengthwise. However, they became quite wide and spacious. We suggests that it may be best to make them narrower, if one want to avoid folds and wrinkles. The Skjoldehamn socks are open at the front of the shaft, and depend on windings (which are also discovered in the find) to be closed and sit well. If one make the shaft slightly higher, they can be used in short boots and they will overlap better in front. We have tried both Løvlid’s and Thunem’s solution for the toe part, and we find that the latter, with the seam underneath the foot, gives better shape and fit, but there is also more seam to step on.

It also remains to test and evaluate them against needle-bound socks in different contexts. We have obviously used stitched hoses with foot and long stockings in medieval context, but mostly for summer use, so in that sence stitched socks are not unfamiliar to us. Needle-bound socks obviously have a slightly better fit and more elasticity, and one does not have any annoying seams under the soles of the foot, but the difference is probably not as great as one would think. That stitched socks are thinner than needle-bound can of course be seen as a disadvantage, but it certainly makes them easier and faster to dry when they get wet. That could prove crucial for winter use. It is however important to keep in mind that both in terms of comfort, warmth and humidity, the shoes were probably also stuffet with with other fill in addition to the socks, especially in winter, but more on this later.