Peploskjole neste!

Forberedelsene til vår folkevandringstidsuke på Ullandhaug er nå godt i gang, og kommer til å kreve en god del av vår fritid fremover (selv om vi også har en del andre prosjekter på gang ved siden av). Det er på tide å finne ut hva man skal ta seg til i påsken…

Viktigst av alt er gode klær. Man må gi et troverdig bilde av hvordan menneskene i folkevandringstiden kan  ha tatt seg ut. Når man skal være jernaldermenneske i en hel uke må man dessuten være forberedt på skiftende vær, varierende temperaturer og andre faktorer, som gjør det nødvendig å bytte klær iblant.

Nå er det på tide å se litt på kvinnedraktene. Funn av tekstiler viser at jernalderkvinnene i Skandinavia kunne gå enten med kjole eller med skjørt og skjorte. De fleste plaggene som lar seg rekonstruere er fra århundrene før folkevandringstiden, men draktutstyret antyder at man har brukt drakter som ligner. Det er uansett det beste vi har å gå etter. En åpenbar forskjell er at kvinnedraktene i folkevandringstiden har hatt hekter, gjerne spiralformede, både i halsåpningen og ved håndleddene, mens de eldre draktene ser ut til å ha vært uten ermer. Vi satser på å bruke hele rekkevidden av kjente plagg, ikke nøyaktige kopier, men innenfor variasjonbredden av typer plagg og teknikker som har vært brukt.

Neste plagg til sommerens jernaldergarderobe er en peplsokjole til Lena. Peploskjolen er kjent fra det danske Huldremose-funnet, såvel som som fra gresk-romersk område. Den er egentlig bare en lang og vid tøysylinder, over halvannen meter vid (dvs. tøyet er tre meter langt) og minst like høyt, som er festet over skuldrene med nåler, og snøret sammen i livet med en snor eller et belte. Lenger bort fra moderne ettersittende og formsydde plagg kommer man ikke.  

Det er ikke så vanskelig og tidkrevende å lage en peploskjole i dag, i alle fall ikke om man kjøper stoffet, og er villig til å godta et par kompromisser. Her er det viktig å huske at man i jernalderen kjemmet ullen, spant tråden og vevde det digre tekstilet selv. Det må ha vært et veldig ressurskrevende, og derfor verdifullt plagg, ikke noe man skiftet etter humøret eller sesongens mote. Sannsynligvis hadde man én slik, ment for å vare i åresvis, kanskje det meste av livet. Huldremosekjolen er vevd som sylinder, og jarekantene avgrenser den oppe og nede. I eldre jernalder tilpasset man tøystykket man vevde mest mulig til det man skulle lage, og klippet minst mulig. Vi derimot må klippe kjolen fra en stoffrull, og må følgelig sy den sammen til en sylinder. Heldigvis har man belegg på eldre jernalders skjørt som er sydd sammen. Jarekantene på vårt stoff kan ikke brukes, men må klippes bort, og da må man sikre kanten. Heldigvis kan man se til andre jernalderplagg hvordan kantene kan sikres og forsterkes.

I eldre jernalder var man åpenbart veldig glad i rutete plagg, og vi har et meget flott, rutete stoff som vi kjøpte i Kinnekulla i sommer.  Vi har laget flere peploskjoler tidligere, og har allerede en til Oline, også den rutete.