Tradisjonelt er det mange ulike motivasjoner for å foreta en pilegrimstur. Vår middelalderske pilegrimsvandring er historisk motivert. Vi har et ønske om å teste historisk drakt og utstyr, og kjenne det på kroppen, samt å oppleve kulturhistorisk viktige steder, flotte kulturminner og kulturmiljø. Dette fikk oss til å ta turen til Selja kloster, et nøkkelsted på den norske Kystpilegrimsleden, som går fra Egersund til Nidaros.

Traditionally, there are many different motivations for making a pilgrimage. Our medieval pilgrimage is historically motivated. We have a desire to test our historical clothing and equipment, and feel it on the body, as well as to experience culturally important places, great cultural monuments and a cultural environment. This prompted us to take the trip to Selja monastery, a key site on the Norwegian Coastal Pilgrimage Route, which runs from Egersund to Nidaros.

More English text at the bottom

Kystpilegrimsleden var i middelalderen hovedruten til Norges viktigste pilegrimsmål – Olav den Helliges grav i Nidaros. I dag har man revitalisert Kystpilegrimsleden, ikke først og fremst som en sammenhengende vandringsrute, men som etapper på sjø og land med utvalgte besøksmål. Vårt ønske var å se og oppleve Selja kloster, stedet der legenden om Sankta Sunniva har sitt utspring. Vi har også tidligere vandret pilegrim i tilknytning til Sta. Sunniva, både da vi markerte 850-årsjubileet for flyttingen av Sunnivaskrinet til Bergen, og ikke minst da vi vandret til St. Coronas ære, på Jubileumsstien i Bergen fra nord over Byfjellene til Kristkirketomten og Sunnivastatuen på Bergenhus.

Målet med reisen vår var selve klosteret og øyen Selja, og ta med oss alt vi trengte, gå i terrenget med drakt, sko, og bære med oss mat, ekstra klær og tepper til å sove i. Vi prikket inn to dager ut fra værmeldinger, og bestilte billetter på ekspressbåt til Selje. Grytidlig på morgenen andre dag i ferien vår la vi ut på reisen vår.

Båtturen gikk gjennom nydelige Den indre farleia i Nordhordland, og deler av turen måtte nytes på dekk. Etter ca. fem timer, som også ble benyttet til håndarbeid og bok (Lena fikk ferdigstilt et par nye strømper og Espen fikk nålebundet et par votter på turen), var vi fremme. Vi fikk ordnet oss billetter og skyss med Klosterbåten, med avtale om retur neste dag.

Vi var klare for neste etappe. Vandringen over selve øyen Selja, og turen skulle gå over øyens høyeste punkt på 201 meter, slik at vi skulle få nyte det første overblikk over klosteranlegget ovenfra. Turen startet fra Bø på en enkel landevei, men gikk over i en merket sti som gikk i terrenget. Dette er ingen lang tur, men går i bratt terreng, både opp og ned på begge sider av toppen. Stien er godt merket, men tydelig ikke mye brukt, for det meste tråkket vi gjennom høy vegetasjon og kratt, og sank godt ned i våte myrer. Det var også artig å komme over en tydelig torvmyr, med rette kanter etter torvtekt for mange år siden. Stien går også ut mot bratte stup, og gir et fantastisk utsyn over det vakre kystlandskapet, og etter hvert ut over det åpne havet.

Etter den bratte nedstigingen på andre siden av øyen fikk vi øye på klosteranlegget. Og etter en enda brattere skrent kom vi ned til øvre del av anlegget. Vi så først terrassene under ruinene etter Sunnivakirken, og stien endte like ved kirkeruinen og de siste trappene opp til Hellerkapellet. Legenden forteller at den irske kongsdatteren Sunniva flyktet fra tvangsekteskap med en hedensk vikinghøvding, og endte opp med å bli levende begravet i helleren sammen med sine ledsagere, Seljumennene. Hun var Norges eneste kvinnelige helgen, og den nest viktigste helgenen i landet.

Det var en virkelig spesiell opplevelse å gå inn i helleren og se ruinen etter Sunnivakirken. Det har forresten nylig har kommet frem gjennom undersøkelser at Sunnivakirken kan ha blitt bygget på grunnmuren til en enda eldre kirkeruin, kanskje Norges første kirke. Det var også et fantastisk skue ned mot det større klosteranlegget som ble anlagt av benediktinermunker på denne nydelige og fredelige plassen på slutten av 1000-tallet.

Vel nede klatret vi opp den smale vindeltrappen i tårnet til klosterkirken, og fikk et godt overblikk over anlegget også her. Da var det også kommet en ny ladning med besøkende med Klosterbåten, som fikk guiding av lokale verter. Etter guidingen gikk de besøkende på egenhånd, og ruslet mellom ruinene, vandret opp mot Hulekapellet eller klatret opp i tårnet, og med litt mellomrom klemtet det kirkeklokker over stedet, i det turistene testet ut klokken som henger i tårnet.

Mellom gruppene som kom for guiding benyttet vil anledning både til å utforske og få oss et måltid. Det var deilig og fredelig å rusle mellom de til dels høye steimmurene og forsøke å trekke inn atmosfæren av forgangne tider. Ingen reiser derfra urørt, sier de i brosjyren, og det kan nok stemme godt. Dette er en magisk plass, og vi sto midt i en opplevelse som vi vil ha med oss i lang tid.

Her var det en bekk med rennende vann som smakte himmelsk, og en hellig kilde der det yrte av små, søte salamandere. Høye murer, steinstrukturer og grønt gress, blått hav og blå himmel, stor horisont og fredfull stemning.

På ettermiddagen, etter den siste båtgruppen i rute hadde dradd tilbake til fastlandet, antok vi det at det skulle bli enda stillere, men så dukket et opp nok en båt, dette gangen med en gruppe reisende fra et cruiseskip som lå i havn i Måløy. Vi så en ribbåt komme innom havnen et par ganger, og ventet at også de skulle stige i land, men de nøyet seg med å få pekt ut stedet. (Det spørs om de reiste derfra like berørt…).

Utover kvelden dukket det også opp noen mindre båter som la til ved kaien, og folk som tok turen opp til klosteret og videre mot Hellerkapellet. Vi hadde noen fine, lange og hyggelige samtaler med dem i denne nydelige sommerkvelden. Vi fikk også en rolig stund på egenhånd med vin og lesestoff (middelalderske tema selvsagt), og valgte å ikke stresse eller forsøke å gå videre rundt øyen, men heller nyte kvelden på stedet. Da solen hadde gått ned i horisonten, og farget små skyer rosa, mens havet lå tilnærmet blikk, ruslet vi til havnen, og rullet etter hvert ut vårt nattlige sengeleie. Med matte på bakken og tullet inn i ullteppe og kapper tilbrakte vi natten på denne nydelige øyen.

Dagen etter, alt tidlig på morgenen, dukket det folk opp. Først arbeidsfolk som sto for stell av anlegget, og etter hvert også turister. Det ble en del en del posering for en utall mobiltelefoner og fotoapparat, og turister med mange smil og godt humør. Særlig de spanske og italienske cruiseturistene gjenkjente oss straks som pilegrimer – peregrinos.

Takket være de hyggelige guidene fikk vi ordnet oss skyss og retur med Klosterbåten tidligere enn planlagt. Vi følte oss fulladet med inntrykk, og ønsket ikke å klusse dette til med å forsøke å stresse til et annet møtepunkt eller å rekke frem og tilbake, eller rundt øyen.

Dette førte til at vi fikk rikelig tid inne på fastlandet. Her gikk vi en tur inn på prestegården, som huset turistinformasjonen og fungerte som regionalt nøkkelstedet til Kystpilegrimsleia. Vi ruslet også en tur utover den flotte stranden, som hadde godt utsyn mot øyen Selja og høydedraget vi vandret over dagen før. Det ble enda mer fotografering sammen med turister, som tydeligvis syntes det var kjekt å vise at de hadde hilst på pilegrimer på reisen sin.

Vi var klar til å ta fatt på båtturen sørover igjen, pilegrimsmålet var nådd, kroppen holdt, utstyret testet og godkjent. Av vesentlig utstyr for en pilegrim er faktisk staven, den tredje foten, som er uvurderlig når en går med glatte middelaldersko og tung last, og ikke minst både for å komme seg oppover og nedover i bratt terreng.

Skoene var deilig å gå med i dette landskapet, særlig fordi det meste av underlaget var bløtt og mykt, men var ikke til å unngå at vi ble litt våt på beina. Lena hadde helt nye strømper som var sydd ferdige på båten, i tillegg til et par gode nålebundne sokker og hestehårssåler, og holdt seg god og varm på beina. Espen hadde innvilget seg et helt nytt par med sko, som satt tett på foten, kun med plass til ett par tynne, ganske slitte hoser oppi. Selv om de var gode å gå med hadde han ønsket seg litt mer ull rundt foten på kvelden og natten.

Vi bar med oss alt i bylter, vesker og sekker. Kappene og sovemattene var rullet inn i ullteppene, og snøret med en skinnreim som var hektet over skulderen. Vi hadde mat, drikke, lesestoff og noe utstyr i skulderveskene. Espen hadde også en ryggsekk av skinn, og Lena hadde for anledningen sydd en dobbel pilegrimssekk i lin som ble surret og lagt over skulderen, med vekten fordelt foran og bak.

Alt i alt kan vi si oppdrag utført: Vi fikk testet utstyret, og tatt mange bilder, men ikke minst fikk vi oppleve en spesiell plass med rik kulturhistorie og fantastiske kulturminner. En flott ferieopplevelser og kjekt med en aldri så liten tidsreise. Selja kloster holdt sitt ord, vi reiste ikke derfra urørt!

Se mer i en artikkel om historisk Pilgrimage in the Middle Ages.

Det er laget en flott animasjon og 3D rekonstruksjon av anlegget på Selja.

Pilgrimage to Selja monastery

Traditionally, there are many different motivations for making a pilgrimage. Our medieval pilgrimage is historically motivated. We have a desire to test our historical clothing and equipment, and feel it on the body, as well as to experience culturally important places, great cultural monuments and a cultural environment. This prompted us to take the trip to Selja monastery, a key site on the Norwegian Coastal Pilgrimage Route, which runs from Egersund to Nidaros.

In the Middle Ages, the coastal pilgrimage route was the main route to Norway’s most important pilgrimage destination – Saint Olav’s grave in Nidaros. Today, the Coastal Pilgrim Trail has been revitalized, not primarily as a continuous walking route, but as stages on sea and land with selected visitor destinations. Our wish was to see and experience Selja monastery, the place from where the legend of Saint Sunniva originates. We have also previously made pilgrimages in connection with St. Sunniva, both when we marked the 850th anniversary of the transfer of st. Sunniva’s shrine to Bergen, and not least when we walked the mountains to celebrate St. Corona, ending up at the site of the medieval cathedral and the statue of St. Sunniva at Bergenhus fortress.

The goal of our journey was the monastery itself and the island of Selja, and to bring with us everything we needed, walk in the terrain with historical outfits, shoes, and carry food, extra clothes and blankets to sleep in. We ticked in two days based on weather forecasts, and ordered tickets on an express boat to Selje. Early in the morning of the second day of our holiday we set out on our journey.

Getting there – the journey

The boat trip went through the beautiful inner ship lane in Nordhordland, and parts of the trip had to be enjoyed on deck. After approx. five hours, which were also used for needlework and books (Lena had a pair of new stockings completed and Espen made a pair of needle-bound mittens on the trip), we arrived there. We arranged tickets and a ride with the local boat to the monastery, with an agreement to return the next day.

We were ready for the next stage. The walk over the island of Selja itself, the route over the island’s highest point of 201 metres, so that we would get to enjoy the first overview of the monastery complex from above. The trip started from Bø on a simple country road, but swiftly turned into a marked path in the terrain. This is not a long trip, but in steep terrain, both up and down on both sides of the peak. The trail is well marked, but clearly not much used. Mostly we tramped through tall vegetation and scrub, and sank well into wet bogs. It was also fun to come across an old peat bog, with straight edges after peating many years ago. The path also goes out towards steep cliffs, and gives a fantastic view over the beautiful coastal landscape, and eventually out over the open sea.

First sight of the Monastery

After the steep descent on the other side of the island, we caught sight of the monastery complex. And after an even steeper slope we came down to the upper part of the facility. We first saw the terraces under the ruins after the Church of St. Sunniva, and the path ended close to the church ruins and the last steps leading up to the cave chapel. Legend has it that the Irish king’s daughter Sunniva fled from a forced marriage to a pagan Viking chieftain, and ended up being buried alive in a rock slide in the cave along with her companions, the Selju men. She was Norway’s only female saint, and the second most important saint in the country.

It was a really special experience to enter the rock shelter, and also see the ruins of the Curch of St. Sunniva . By the way, it has recently come to light through new research that this church may have been built on the foundations of an even older church ruin, perhaps Norway’s first church. There was also a wonderful view down to the larger monastery complex that was built by Benedictine monks in this lovely and peaceful place at the end of the 11th century.

Once down, we climbed the narrow spiral staircase in the tower of the monastery church, and got a good overview of the facility here as well. By then a the local boat had delivereda new load of visitors, who were guided by local hosts. Afterwards the visitors went on their own, and strolled between the ruins, wandered up to the Cave Chapel or climbed the tower. At intervals the church bells chimed over the place, while the tourists tested the bell hanging in the tower.

A place of wonder and tranquility

Between the tourist groups, we used the opportunity to both explore and eat a meal. It was lovely and peaceful to stroll between the partly high stone walls and try to absorb the atmosphere of bygone times. «No one leaves this place unmoved», they say in the brochure, and that may well be true. This is a magical place, and we were in the middle of an experience that we will have with us for a long time.

Here there was a stream with running water that tasted heavenly, and a holy spring where small, sweet salamanders swarmed. High walls, stone structures and green grass, blue sea and blue sky, wide horizon and peaceful atmosphere.

In the afternoon, after the last group of boats in the route had gone back to the mainland, we assumed it would be even quieter, but then another boat appeared, this time with a group of travelers from a cruise ship that was docked in Måløy. We saw a rib boat come into the harbor a couple of times, and expected them to disembark, but they contented themselves with pointing out the place. (It is questionable whether they were as moved when they left…).

Over the course of the evening, some smaller boats docked at the quay, and people who made the trip up to the monastery and on to the Cave Chapel. We had some nice, long and pleasant conversations with them on this lovely summer evening. We also had a quiet time on our own with wine and reading our books (medieval theme of course), and chose not to stress or try to go further around the island, but rather enjoy the evening on the spot. When the sun had gone down on the horizon, and colored the few clouds in the sky pink, while the sea lay almost still, we strolled to the harbor, and eventually rolled out our bed blankets for the night. With mats on the ground and snuggled up in woolen blankets and cloaks, we spent the night on this lovely island.

The next day, early in the morning, people showed up. First workers who looked after the facility, and eventually also tourists. There was quite a bit of posing for countless mobile phones and cameras, and tourists with lots of smiles and a good mood. The Spanish and Italian cruise tourists in particular immediately recognized us as pilgrims – peregrinos.

Mission accomplisied – nobody leaves the place unmoved

Thanks to the friendly guides, we were able to depart on the boat earlier than planned. We felt full of impressions, and didn’t want to mess this up by trying to rush to another meeting point or to reach back and forth, or around the island.

This meant that we had plenty of time on the mainland. Here we went for a walk into the old rectory, which housed the tourist information and served as the regional key location for Kystpilgrimsleia. We also strolled along the beautiful beach, which had a good view of the island of Selja and the ridge we hiked over the day before. There was even more photography with tourists, who obviously thought it was fun to show that they had greeted pilgrims on their journey.

We were ready to embark on the boat trip south again, the pilgrimage goal had been reached, the body held, the equipment tested and approved. Essential equipment for a pilgrim is actually the staff, the third foot, which is invaluable when walking with slippery medieval shoes and heavy loads, and not least for getting up and down steep terrain.

The shoes managed well in this landscape, especially because most of the ground was soft, but inevitably our feet got a little wet. Lena had brand new stockings sewn on the boat, as well as a pair of good needle-bound socks and horsehair insoles, which kept her feet nice and warm. Espen had brought a brand new pair of shoes, which fit snugly on the foot, with only room for a pair of thin, rather worn hoses inside. Although they were good to walk in, he had wished for a little more wool around his feet in the evening and at night.

We carried everything with us in bundles, bags and sacks. The cloaks and sleeping mats were rolled into the woolen blankets, and tied with a leather thong that was hooked over the shoulder. We had food, drink, books and some equipment in our shoulder bags. Espen also had a small leather rucksack, and Lena had for the occasion sewn a double linen pilgrim’s rucksack which was lashed and placed over the shoulder, with the weight distributed front and back.

All in all, we can say mission accomplished: We got to test the equipment, and took many photos, but not least we got to experience a special place with a rich cultural history and wonderful cultural monuments. A great holiday experience and fun with an ever so small time travel. Selja monastery kept its word, we did not leave unmoved!