Bergenhusdagene, høstens store hendelse, er bare tre uker unna, og vi må sette inn turboen for å få ferdig alt vi skal ha klart. I fjor hadde Oline vokst ut av middelalderkjolen sin, og måtte nøye seg med en lånekjole, som var… vel, ikke helt topp, for å si det slik. Vi lovte at hun skulle få seg en ny til neste Bergenhusdagene. Hun ville selvsagt ha en figursydd kjole med klokkearmer, og Mamma og Pappa sa ja.

Denne uken klarte vi endelig å sette av litt tid til prosjektet, til tross for at vi hadde mange andre baller i luften. Espen laget mønster onsdags- og torsdagskvelden. Det knyttet seg stor spenning til om det var nok igjen av det pene, blå og røde kledet vi kjøpte fra Handelsgillet for to år siden. Det gikk – så vidt. Front- og bakstykker blir blå, mens sidene og armene bli røde. Nå i dag fikk Espen krittet opp og klippet ut alle stykkene, og så gikk stafettpinnen til Lena, som sydde sammen de lange sømmene med maskin. Aller helst ville vi gjort alt for hånd, men tiden strekker bare ikke til denne gangen. Sømrommet og kantene rundt åpningene skal i alle fall sys ned for hånd, og det er i grunnen jobb nok i seg selv. Til neste år er den vel for liten den også…

Da kjolen var kjolen sydd sammen og stor snøringen i ryggen for tur. Dette måtte  gjøres for hånd. Det skal legges på en forsterkning i hele ryggåpningen og mellom denne og selve kjoleryggen legger vi inn metallringer til å tre snøringer inn i, for å få til en fin passform. Espen spekulerer på hvordan han skal løse den utfordringen, å få ringene fint festet mellom to lag, uten at de vrir seg eller kommer skjevt, og ikke minst slik at det ser pent ut.